Hvordan har amalgam samme ekspansjonskoeffisient som en tann og hvorfor er dette nyttig i tannlegen?

Dental amalgam er en blanding av metaller, hovedsakelig kvikksølv, sølv, tinn og kobber, som brukes til å fylle hulrom i ødelagte tenner. En av nøkkelegenskapene til amalgam som gjør det nyttig i tannbehandling er dens termiske ekspansjonskoeffisient, som er veldig lik den til en naturlig tann. Dette betyr at når amalgam brukes til å fylle et hulrom, vil det utvide seg og trekke seg sammen i samme hastighet som tannen, noe som reduserer risikoen for at fyllingen løsner eller faller ut på grunn av temperaturendringer.

Koeffisienten for termisk utvidelse av et materiale er et mål på hvor mye det utvider seg eller trekker seg sammen når temperaturen endres. Det uttrykkes i enheter av mikrometer per meter per grad Celsius (°C). Termisk ekspansjonskoeffisient for dentalt amalgam er omtrent 24 µm/m/°C, mens termisk ekspansjonskoeffisient for en menneskelig tann er mellom 11 og 13 µm/m/°C.

Ved å matche koeffisienten for termisk ekspansjon av amalgam til en tann, kan tannleger sikre at fyllingen ikke utvider seg eller trekker seg vesentlig mer sammen enn selve tannen, noe som kan føre til problemer som mikrolekkasje, sprekker eller forskyvning av fyllingen. Mikrolekkasje oppstår når bakterier og væsker kan sive mellom fyllingen og tannen, noe som potensielt kan føre til ytterligere forråtnelse og følsomhet.

De tilsvarende termiske ekspansjonskoeffisientene mellom amalgam og tenner bidrar til å sikre en sterk og varig binding mellom fyllingen og tannen, og reduserer risikoen for feil og behovet for gjentatte tannprosedyrer.