Forsker: Hermann von Helmholtz (1850)
Metode:
1. En muskel (gastrocnemius) ble stimulert direkte og tiden det tok for muskelen å trekke seg sammen ble målt.
2. En nerve (isjiasnerven) ble stimulert på to forskjellige punkter, med kjent avstand mellom dem, og tiden det tok for muskelen å trekke seg sammen ble målt.
Resultater:
Tiden det tok for muskelen å trekke seg sammen var kortere når nerven ble stimulert nærmere muskelen enn når den ble stimulert lenger unna. Dette antydet at hastigheten på nerveimpulsen var begrenset og ikke øyeblikkelig.
Beregninger:
Hastigheten til nerveimpulsen ble beregnet ved å dele avstanden mellom de to stimuleringspunktene med forskjellen i tiden det tok for muskelen å trekke seg sammen.
```
Hastighet for nerveimpuls =Avstand mellom stimuleringspunkter / Tidsforskjell
```
I Helmholtz sitt eksperiment var avstanden mellom de to stimuleringspunktene 3 m og forskjellen i tid var 0,002 s.
```
Hastighet for nerveimpuls =3 m / 0,002 s =1500 m/s
```
Derfor ble hastigheten på nerveimpulsen i isjiasnerven til en frosk funnet å være omtrent 1500 m/s.
Konklusjon:
Helmholtz sitt eksperiment viste at hastigheten til nerveimpulsen er begrenset og ikke øyeblikkelig. Dette funnet var viktig for å forstå hvordan nervesystemet kommuniserer og behandler informasjon.