Her er en oversikt over hvordan ELISA brukes til HIV-testing:
Antigenbelegg:Mikrotiterplater er belagt med antigener avledet fra HIV-proteiner, slik som konvoluttglykoproteinet (gp120, gp41), eller andre virale komponenter.
Prøvetilsetning:Fortynnede testserum- eller plasmaprøver tilsettes brønnene på den antigenbelagte platen.
Antistoff-antigen-reaksjon:Hvis HIV-antistoffer er tilstede i prøven, vil de binde seg til de tilsvarende antigenene som er belagt på platen. Dette danner et antigen-antistoffkompleks.
Vasketrinn:Ubundne stoffer, som overflødig prøvekomponenter, vaskes bort.
Enzymbundet sekundært antistoff:Et enzymbundet sekundært antistoff spesifikt for de fangede HIV-antistoffene tilsettes. Dette antistoffet er konjugert til et enzym, slik som pepperrotperoksidase (HRP).
Substrattilsetning:Et substrat spesifikt for enzymet tilsettes. I nærvær av HRP oppstår en kolorimetrisk eller fluorescerende reaksjon.
Fargeutvikling:Etter en spesifikk inkubasjonsperiode omdannes substratet til et farget eller fluorescerende produkt som kan påvises og kvantifiseres ved hjelp av en ELISA-leser.
Tolkning av resultater:Den optiske tettheten (OD) eller fluorescensintensiteten måles for å vurdere mengden fangede HIV-antistoffer i prøven. Et positivt resultat indikerer tilstedeværelsen av HIV-antistoffer, noe som tyder på potensiell HIV-infeksjon. En grenseverdi er definert for å skille mellom positive og negative resultater.
ELISA er mye brukt i HIV-screening og diagnose da det gir en relativt enkel, nøyaktig og sensitiv metode for å oppdage HIV-antistoffer. Det skal imidlertid bemerkes at ELISA-resultater noen ganger kan kreve ytterligere bekreftelse med tilleggstester, for eksempel Western blot eller viral load-testing, for å sikre nøyaktigheten av diagnosen.