Lazarettfeber er en historisk betegnelse som refererte til to distinkte smittsomme sykdommer i militære sammenhenger:
1. Gravefeber (Quintanafeber) – Første verdenskrig
- Erreger: Bartonella quintana (tidligere Rochalimaea quintana).
- Vektor: Menneskelig kleddlus (Pediculus humanus corporis).
- Kontekst: Grasserte i de overfylte, unsanitære gravene under 1. verdenskrig. «Lazarettfeber» betegnet den mer alvorlige, langvarige formen som krevde hospitalisering (avdeling), i motsetning til mildere «tre-dagers feber» eller «fem-dagers feber».
- Kjennetegn: Residiv feber (quintan-mønster: 5-dagers sykluser), alvorlig hodepine, skinnbeinsmerte (tibial periostitt), utslett, milteforstørrelse. Sjelden dødelig, men stor morbiditet.
- Assosiasjon: Ofte samtidig med «grave-munn» (akutt nekrotiserende ulserativ gingivitt) på grunn av delte risikofaktorer (dårlig hygienne, stress, undernæring).
2. Tyfoid feber – Beltringen av Lucknow (1857–58)
- Erreger: Salmonella enterica serovar Typhi.
- Kontekst: Under den indiske opprøret i 1857 lidet britiske og kolonialtroper beleiret i Cawnpore (Kanpur) under en forherligende tyfoidepidemi i lazaretten. Begrepet «lazarettfeber» ble anvendt på denne utbruddet.
- Overføring: Fekal-oral via forurenset vann/mat; forverret av beltring (tetting, sanitetskollaps).
- Kjennetegn: Trappes feber, relativ bradykardi, rosepletter, bukkspenning, delirium, tarmpersforasjon/blødning. Høy mortalitet før antibiotika.
Vesentlig skille
Begge ble kalt «lazarettfeber» fordi de fylte hospitalavdelinger, men de er etiologisk, epidemiologisk og klinisk distinkte. Moderne medisin bruker spesifikke diagnostiske labels.