Miasma-teori :Dette var en utbredt oppfatning på 1700- og begynnelsen av 1800-tallet. Miasma refererte til skadelige gasser eller damper som ble antatt å stige fra sumper, myrer og annet fuktig, råtnende organisk materiale. Disse miasmene ble antatt å bære sykdom, inkludert gul feber.
Smitte-teori :Denne teorien antydet at gul feber ble overført gjennom direkte kontakt med en smittet person eller deres klær, sengetøy eller andre eiendeler. Denne ideen fikk gjennomslag etter hvert som bevis samlet på spredningen av sykdommen blant nære kontakter til infiserte individer.
Klima og geografi :Noen tidlige observatører la merke til sammenhengen mellom gulfeberutbrudd og visse geografiske steder og klimatiske forhold, spesielt tropiske og subtropiske områder med høy luftfuktighet og varme temperaturer. Dette førte til ideen om at klima og geografiske faktorer spilte en betydelig rolle i forekomsten og spredningen av sykdommen.
Vannforurensning :På begynnelsen av 1800-tallet foreslo noen leger at gulfeber kunne overføres gjennom forurensede vannkilder, som brønner eller sisterner. Denne hypotesen var basert på observasjoner om at sykdommen ofte oppstod i områder med dårlige sanitærforhold og vannfiltrering.
Det er viktig å merke seg at disse tidlige forklaringene manglet en vitenskapelig forståelse av den faktiske årsaken til gul feber. Det var først på slutten av 1800-tallet at den spesifikke rollen til Aedes aegypti-myggen som den primære smittevektoren ble oppdaget, noe som revolusjonerte forståelsen og forebyggingen av sykdommen.