Helse og Sykdom
Under første verdenskrig var tyfoidfeber en viktig årsak til sykdom og død blant soldater. I 1914 var det anslagsvis 1 million tilfeller av tyfoidfeber blant britiske tropper, med over 100 000 dødsfall. Sykdommen var også et stort problem for den franske og tyske hæren.
Hovedbehandlingen for tyfoidfeber i første verdenskrig var støttebehandling, som inkluderte hvile, væske og et næringsrikt kosthold. I noen tilfeller ble antibiotika brukt, men disse var ikke allment tilgjengelige og var ikke alltid effektive.
For å forhindre tyfoidfeber ble soldater vaksinert mot sykdommen. Vaksinen var ikke 100 % effektiv, men den bidro til å redusere antall tilfeller. I tillegg ble soldatene undervist om viktigheten av hygiene, som å vaske hendene og unngå forurenset mat og vann.
Andre verdenskrig
Under andre verdenskrig var tyfoidfeber fortsatt et problem for militæret, men det var ikke så utbredt som det hadde vært i første verdenskrig. Dette skyldtes blant annet økt bruk av antibiotika, som nå var mer effektivt og allment tilgjengelig . I tillegg ble soldatene bedre utdannet om viktigheten av hygiene, og de hadde tilgang til bedre sanitæranlegg.
Hovedbehandlingen for tyfoidfeber i andre verdenskrig var fortsatt støttebehandling, men antibiotika ble nå brukt hyppigere. De mest brukte antibiotika var penicillin og streptomycin. Disse antibiotika var effektive i behandling av tyfoidfeber, og de bidro til å redusere antall dødsfall fra sykdommen.
For å forhindre tyfoidfeber ble soldater vaksinert mot sykdommen. Vaksinen var mer effektiv enn den som ble brukt i første verdenskrig, og den bidro til å redusere antall tilfeller ytterligere. I tillegg ble soldatene undervist om viktigheten av hygiene, og de hadde tilgang til bedre sanitæranlegg.
Som et resultat av disse tiltakene var tyfoidfeber ikke lenger et stort problem for militæret ved slutten av andre verdenskrig.