Under graviditeten er fosterets DNA tilstede i mors blodomløp, men det er blandet med mors eget DNA. Dette gjør det vanskelig å nøyaktig separere og analysere fosterets DNA for genetisk testing.
De fleste prenatale genetiske tester utføres ved hjelp av en rekke teknikker som ikke-invasiv prenatal testing (NIPT), chorionic villus sampling (CVS) eller fostervannsprøve. Disse testene analyserer spesifikke genetiske markører eller kromosomer for å identifisere potensielle genetiske abnormiteter hos fosteret. De gir imidlertid ikke en omfattende DNA-profil av fosteret.
En DNA-test for å fastslå farskap eller for andre formål kan bare utføres etter at barnet er født. Dette er fordi babyens DNA er forskjellig fra morens DNA, og det kan enkelt fås gjennom en enkel munnprøve eller blodprøve.