Helse og Sykdom
Rosenhan-eksperimentet, utført av psykologen David Rosenhan på 1970-tallet, regnes som en landemerkestudie som forsøkte å evaluere gyldigheten av psykiatriske diagnoser og påliteligheten til psykiatriske evalueringer. Studien hadde som mål å undersøke om psykisk helsepersonell nøyaktig kunne skille mellom tilregnelige individer og individer med psykiske lidelser.
Her er en oversikt over Rosenhan-studien:
Metode
a) _Eksperimentdeltakere _:Åtte individer, inkludert Rosenhan selv, deltok i eksperimentet. Disse deltakerne var alle mentalt friske og hadde ingen historie med psykiske lidelser.
b) _Pseudopasientstrategi _:Hvert individ, referert til som en pseudopasient, påtok seg rollen som en pasient som opplever auditive hallusinasjoner. De brukte pseudonymet «John/Joan Doe» og klaget over å høre stemmer som sa ordene «tom», «hul» og «dunk».
Bortsett fra dette symptomet, viste pseudopasientene normal oppførsel og ga nøyaktig personlig informasjon.
c) _Opptaksprosess _:Pseudopasientene søkte innleggelse på ulike psykiatriske sykehus i USA. De tok kontakt med sykehuset, avtalte time og presenterte de oppdiktede symptomene sine for psykisk helsepersonell.
Funn og resultater:
Resultatene av Rosenhan-eksperimentet avslørte flere funn:
a) _Sykehusinnleggelse _:Alle åtte pseudopasienter ble innlagt på psykiatriske sykehus i sine respektive stater. Til tross for deres tilsynelatende tilregnelighet, tok psykisk helsepersonell dem inn som pasienter for videre observasjon.
b) _Merking og diagnose _:Når de først ble innlagt, fikk pseudopasientene merkelapper på psykiatriske sykdommer, som schizofreni eller manisk-depressiv psykose, til tross for at de var tilregnelige og atferden var normal.
c) _Depersonalisering _:Pseudopasientene merket et skifte i hvordan de ble behandlet av sykehuspersonell og andre pasienter. De rapporterte at de opplevde depersonalisering og tap av individualitet i det psykiatriske miljøet.
d) _Utgivelsesprosess _:Gjennomsnittlig liggetid på sykehusene var over to uker. Under oppholdet opptrådte pseudopasientene konsekvent med sin opprinnelige symptompresentasjon. For å bli løslatt måtte de bekrefte forpliktelsen til å fortsette psykiatrisk behandling poliklinisk.
e) _Diagnostisk avtale _:Det var lav grad av enighet blant psykisk helsepersonell om den spesifikke diagnosen for hver pseudopasient.
f) _Falske positive _:Studien indikerte en høy andel falske positiver i psykiatrisk diagnose, noe som tyder på at mange individer uten psykiske lidelser kan bli feildiagnostisert og stemplet som psykisk syke.
g) _Diagnostisk motvilje _:Det ble observert at psykisk helsepersonell var nølende med å revidere eller trekke tilbake sine første diagnoser, selv når de ble presentert med bevis som motsier dem.
Betydning
Rosenhan-studien reiste viktige spørsmål om nøyaktigheten av psykiatrisk diagnose, gyldigheten av kriterier brukt i psykiatriske vurderinger, og utfordringene med å skille mellom normal og unormal atferd. Studien førte til betydelige diskusjoner og reformer innen psykisk helse, og understreket behovet for strengere vurderingsmetoder, forbedret pasientbehandling og en reduksjon i stigma knyttet til psykiske lidelser.
Rosenhan-studien har hatt en varig innvirkning på psykologifeltet og forståelsen av psykiske helsediagnoser og behandling. Funnene fortsetter å forme den pågående dialogen rundt kompleksiteten ved å identifisere, diagnostisere og håndtere psykiske lidelser.