1. Injeksjon: Under et slangebitt injiseres giften inn i offerets hud eller dype vev nær bittstedet.
2. Infiltrasjon: Giften sprer seg lokalt gjennom diffusjon og virkningen av enzymer som fremmer nedbrytningen av vevsbarrierer, slik at den kan trenge dypere inn i vevene.
3. Lymphatic System: Lymfesystemet, som er et nettverk av kar og noder som hjelper til med å drenere væske fra vev, kan transportere noe av giften til regionale lymfeknuter. Fra lymfeknutene kan giften potensielt komme inn i blodstrømmen gjennom lymfekar som kobles til sirkulasjonssystemet.
4. Blodstrøm (hematogen spredning): Når giften kommer inn i blodet, sirkulerer den gjennom hele kroppen, og påvirker ulike vev og organer. Sammensetningen og styrken til giftet bestemmer dens spesifikke effekter på forskjellige systemer.
5. Kardiovaskulært system: Sirkulasjonssystemet spiller en kritisk rolle i å distribuere gift i hele kroppen, inkludert organer som hjerte, lever, nyrer og lunger. Dette gjør at giftens effekter kan nå fjerne steder og potensielt forårsake systemiske symptomer som kardiovaskulær kollaps, respirasjonsdepresjon og lammelse.
6. Vevsskade: Slangegift inneholder ofte komponenter som skader vev, blodårer og celler. Dette kan føre til lokal smerte, hevelse, betennelse og nekrose (vevsdød) på bittstedet.
7. Systemiske effekter: Avhengig av slangearten og giftsammensetningen, kan slangebitt forårsake et bredt spekter av systemiske effekter, inkludert:
- Nevrologiske effekter (f.eks. lammelser, muskelsvakhet, respirasjonsdepresjon)
- Hematologiske effekter (f.eks. blodproppforstyrrelser, blødninger)
- Kardiovaskulære effekter (f.eks. hypotensjon, økt hjertefrekvens)
- Nyresvikt
- Leverskade
Det er viktig å merke seg at de nøyaktige mekanismene som slangegift beveger seg gjennom blodet og dens fordeling i kroppen kan variere avhengig av arten av slangen, mengden og sammensetningen av giften som injiseres, og individuelle faktorer som offerets helsestatus og immunrespons.