Her er noen grunner til at sykepleiere var mer involvert i anestesi enn leger:
1. Kjønnsroller: På 1800-tallet var medisin og kirurgi overveiende mannsdominerte felt. Anestesi ble opprinnelig sett på som en utvidelse av sykepleie, som ble ansett som "kvinnearbeid" på grunn av dets tilknytning til omsorg og pleie.
2. Praktiske hensyn: Leger var ofte for opptatt med kirurgiske prosedyrer til å administrere anestesi effektivt. Bruken av anestesi krevde konstant oppmerksomhet og overvåking av pasientens tilstand. Sykepleiere, som allerede ga sengepleie, var godt egnet for denne rollen, da de var dyktige i overvåking og pasientobservasjon.
3. Opplæring: Sykepleiere fikk opplæring i anestesi som en del av sykepleierutdanningen, mens medisinsk utdanning på den tiden ikke inkluderte anestesiutdanning. Etter hvert som anestesiteknikker utviklet seg, dukket det opp spesialiserte treningsprogrammer, og sykepleiere var medvirkende til å forme og fremme feltet.
4. Forsvar og innovasjon: Mange tidlige kvinnelige anestesisykepleiere spilte en avgjørende rolle i å gå inn for anerkjennelse av anestesi som en legitim medisinsk spesialitet og fremme bruken av sikrere anestesiteknikker. Deres bidrag og ekspertise førte til slutt til etablering av profesjonelle organisasjoner og formalisering av anestesi som medisinsk spesialitet.
Over tid, etter hvert som det medisinske feltet utviklet seg og anestesi ble mer komplekst, endret rollene til leger og sykepleiere i anestesipraksis, noe som førte til den nåværende samarbeidsmodellen der både leger og sykepleiere er involvert i sikker administrering av anestesi.