Forsøket resulterte i følgende resultater:
1. Sju tiltalte ble funnet skyldige og dømt til døden ved henging:
- Karl Brandt, personlig lege for Adolf Hitler og kommissær for helse og sanitær
- Rudolf Brandt, personlig sekretær for Heinrich Himmler og SS-stabssjef
- Karl Gebhardt, personlig lege til Heinrich Himmler og leder av SS Medical Service
- Joachim Mrugowsky, leder for folkehelseavdelingen i det rike innenriksdepartementet
- Wolfram Sievers, leder av Ahnenerbe, en SS-forskningsorganisasjon
- Viktor Brack, administrativ leder for eutanasiprogrammet
- Waldemar Hoven, leder av den eksperimentelle medisinavdelingen ved konsentrasjonsleiren Dachau
2. Ni tiltalte ble funnet skyldige og dømt til fengselsstraffer fra 10 år til livsvarig fengsel:
- Hermann Becker-Freyseng, leder av Institutt for hygiene ved Robert Koch Institute
- Kurt Blome, leder av malariainstituttet i Dachau
- Kurt Brandt, leder for folkehelseavdelingen i Reichs innenriksdepartementet
- Wilhelm Beiglböck, leder av Institutt for luftfartsmedisin i Berlin
- Gerhard Rose, direktør for konsentrasjonsleiren Dachau
- Fritz Fischer, leder av Hygiene Institute ved Universitetet i Königsberg
- Helmut Poppendick, leder for Institutt for militærhygiene og tropemedisin i Hamburg
- Siegfried Handloser, leder for anatomiavdelingen ved Universitetet i Kiel
- Karl Clauberg, leder av Institutt for eksperimentell biologi og terapi i Auschwitz
3. Sju tiltalte ble funnet uskyldige:
- Hans Eppinger, leder av den andre medisinske avdelingen i det rike innenriksdepartementet
- Hans Karl von Hasselbach, leder av Institutt for fysiologi ved Universitetet i Heidelberg
- August Hirt, leder av Anatomical Institute ved Universitetet i Strasbourg
– Siegfried Ruff, leder av Institutt for hygiene ved Universitetet i Göttingen
- Franz Volhard, leder for klinikken for indremedisin ved Universitetet i Frankfurt am Main
- Heinz Karl Sorge, leder av Kreftforskningsinstituttet i Heidelberg
- Johannes Stein, overlege ved konsentrasjonsleiren Buchenwald
Legerettssaken i Nürnberg var en landemerke i historien om medisinsk etikk og menneskerettigheter. Den etablerte prinsippet om informert samtykke for medisinsk forskning, som sier at pasienter må gi sitt frivillige og informerte samtykke før de deltar i noen medisinske eksperimenter. Dette prinsippet har blitt et grunnleggende etisk prinsipp i medisinsk forskning og praksis over hele verden.