Begrepet ble først brukt i 1643 av den engelske militæringeniøren Ralph Starkey, som definerte det som "en sally som plutselig ble dannet fra et fort, eller et slikt sted med fordel". Starkey skilte eksterne overgrep fra sorteringer, som han definerte som "en mer generell eller vanlig sally enn en ekstern overfall".
Eksterne fornærmelser ble ofte brukt av forsvarere av en befestet posisjon for å trakassere beleiringene og forstyrre beleiringsarbeidene deres. De kan også brukes til å angripe fiendens forsyningslinjer eller til å fange fiendens utposter.
Begrepet fjernovergrep falt ut av bruk på 1700-tallet, men det ble gjenopplivet på 1800-tallet av den franske militærteoretikeren Antoine-Henri Jomini. Jomini definerte fjernovergrep som "et plutselig angrep utført av en avdeling av tropper på avstand på en fiendes posisjon". Han skilte fjerntliggende overgrep fra sorteringer, som han definerte som "et plutselig angrep gjort av tropper som har blitt beordret til å forlate et sted i et gitt øyeblikk og å returnere til samme sted etter å ha oppnådd målet sitt".
Jomini anså fjernovergrep som et verdifullt verktøy for befal som var i stand til å overraske fienden og utnytte deres svakheter. Han skrev at eksterne fornærmelser "kan ha den mest avgjørende innflytelsen på spørsmålet om en kampanje".
I moderne militærspråk brukes ikke lenger begrepet fjernovergrep. Konseptet med et overraskelsesangrep på avstand er imidlertid fortsatt en viktig del av militær planlegging.