1. Symptomer :
- Blemmer eller sår på kjønnsorganene, munnen eller andre deler av kroppen.
- Smerte, kløe eller prikkende følelser rundt det berørte området.
- Feber, muskelsmerter og hovne lymfeknuter.
2. Serologisk testing :
- Blodprøver kan påvise antistoffer mot HSV-1 og HSV-2, noe som indikerer tidligere eller nåværende infeksjon.
– Ulike antistofftester kan skille mellom aktiv infeksjon og tidligere eksponering.
3. Viral kultur :
- Blistervæske eller hudavskrapninger kan samles og dyrkes i laboratoriet for å identifisere HSV-viruset.
- Denne metoden er nyttig for å diagnostisere aktiv infeksjon, men det kan ta flere dager før resultater oppnås.
4. Polymerasekjedereaksjon (PCR) :
- PCR er en molekylær diagnostisk teknikk som kan påvise HSV-DNA i blistervæske eller andre prøver.
- PCR kan gi raske og svært nøyaktige resultater, selv med minimal virusmengde.
5. Fysisk undersøkelse :
- En helsepersonell kan visuelt inspisere det berørte området for karakteristiske herpeslesjoner.
6. Partnerhistorikk :
– Hvis en seksualpartner har fått påvist herpes, er det økt risiko for infeksjon.
7. Risikofaktorer :
- Visse aktiviteter øker risikoen for overføring av HSV, som ubeskyttet seksuell kontakt, deling av personlige eiendeler eller svekket immunforsvar.
Det er viktig å merke seg at herpesinfeksjon noen ganger kan være asymptomatisk, noe som betyr at en person kanskje ikke viser noen merkbare symptomer, men likevel kan overføre viruset til andre. Regelmessig screening og forebyggende tiltak er avgjørende for å redusere risikoen for overføring. Hvis noen mistenker at de har herpes eller har blitt utsatt, bør de konsultere en helsepersonell for riktig diagnose, behandling og veiledning for å redusere risikoen for å spre infeksjonen til andre.