Helse og Sykdom
HIV-infeksjon kan diagnostiseres gjennom ulike laboratorietester som oppdager tilstedeværelsen av HIV-antistoffer, antigener eller viralt genetisk materiale (RNA eller DNA) i en persons blod, munnvæske eller andre kroppsvæsker. De spesifikke testene som brukes kan variere basert på infeksjonsstadiet, individuelle omstendigheter og tilgjengeligheten av testmetoder. Her er noen vanlig utførte diagnostiske prosedyrer for HIV:
1. HIV-antistofftester:
- Rask HIV-test: Dette er en punkt-of-care test som gir raske resultater i løpet av minutter. Den oppdager tilstedeværelsen av HIV-antistoffer i blod-, munnvæske- eller spyttprøver. Hurtigtester brukes ofte til innledende screening og kan utføres i ulike omgivelser, inkludert klinikker, sykehus og lokalsamfunnsbaserte organisasjoner.
- Enzym-linked immunosorbent assay (ELISA): ELISA-tester brukes ofte for å bekrefte resultatene av hurtigtester. De oppdager tilstedeværelsen av HIV-antistoffer i blodprøver og er svært sensitive og spesifikke for HIV-1 og HIV-2 antistoffer.
2. HIV-antigen/antistoff-kombinasjonstester:
Disse testene oppdager samtidig både HIV-antistoffer og p24-antigenet, som er et viralt protein produsert under tidlig HIV-infeksjon. Kombinasjonstester gir en raskere diagnose sammenlignet med tester som kun inneholder antistoffer, og kan bidra til å identifisere nylige HIV-infeksjoner.
3. HIV-1 RNA (viral belastning) test:
Viral belastningstesting måler mengden av HIV-1 RNA (viralt genetisk materiale) i en persons blod. Den brukes til å overvåke progresjonen av HIV-infeksjon, vurdere behandlingseffektivitet og ta informerte kliniske beslutninger. Viral belastningstesting spiller også en rolle i å forhindre mor-til-barn-overføring av HIV.
4. HIV-1 DNA (Proviral DNA) test:
Proviral DNA-testing måler mengden HIV-1 DNA integrert i DNAet til infiserte celler. Denne testen brukes først og fremst i forskningsmiljøer og spesialiserte kliniske evalueringer.
5. Western blot-test:
Western blot-testen er en bekreftende test som brukes i enkelte innstillinger for å gi ytterligere bevis på HIV-infeksjon når de første antistofftestene er usikre eller tvetydige. Den oppdager spesifikke HIV-antistoffer mot ulike virale proteiner.
6. Point-of-Care-tester (POCT):
POCT-enheter er bærbare, selvstendige testplattformer som kan gi raske resultater på pleiepunktet, selv i ressursbegrensede omgivelser. De er designet for bruk utenfor tradisjonelle laboratoriemiljøer, for eksempel i mobile klinikker eller helsestasjoner.
7. Testing av tørkede blodflekker (DBS):
DBS-testing innebærer å samle en liten mengde blod på et filterpapirkort. Denne metoden brukes ofte til HIV-testing hos nyfødte, spedbarn og i omgivelser der blodinnsamling kan være utfordrende eller usikker.
Det er viktig å merke seg at de spesifikke diagnostiske prosedyrene for HIV kan variere basert på regionale protokoller, kliniske retningslinjer og tilgjengeligheten av ressurser. I tillegg bør hensiktsmessig rådgivning og støtte følge med HIV-testing for å sikre riktig forståelse, tolkning av resultater og kobling til omsorgs- og behandlingstjenester.