1. Beskyttelse: Overhuden fungerer som en beskyttende barriere mot eksterne faktorer som for mye sollys, ekstreme temperaturer, mekanisk skade og vanntap.
2. Cuticle: Det ytterste laget av epidermis, kutikula, er laget av cutin, et voksaktig stoff som ytterligere forsterker plantens beskyttelse. Det hjelper med å forhindre vanntap og sykdomsresistens.
3. Stomata: Epidermis inneholder spesialiserte porer kalt stomata, som tillater gassutveksling mellom planten og atmosfæren. Disse bittesmå åpningene letter opptak av karbondioksid (CO2) under fotosyntesen og frigjøring av oksygen (O2) til miljøet.
4. Trichomer: Noen epidermale celler utvikler seg til hårlignende strukturer kalt trikomer. Trichomes tjener forskjellige formål, inkludert forsvar mot planteetere (plantehår kan avskrekke insektangrep), reduksjon av vanntap gjennom transpirasjon og regulering av bladtemperatur ved å gi skygge.
5. Sekresjon og utskillelse: Visse epidermale celler kan skille ut stoffer som essensielle oljer, harpiks, lateks og slim. Disse sekretene kan spille en rolle i å tiltrekke seg pollinatorer, avskrekke planteetere og forhindre vanntap.
6. Lysoppfatning: Epidermale celler kan inneholde spesialiserte strukturer som kloroplaster eller lysfølsomme pigmenter som muliggjør persepsjon og respons på lyssignaler. Dette hjelper med fotosyntese og regulering av vekstmønstre som respons på lysretning og intensitet (fototropisme).
7. Absorpsjon: Hos noen plantearter bidrar epidermis også til absorpsjon av vann og mineraler fra jorda, spesielt gjennom spesialiserte rothårceller.
Totalt sett spiller overhuden en viktig rolle i å regulere gassutveksling, beskytte mot miljøbelastninger, forenkle næringsopptak og støtte planteinteraksjoner med omgivelsene.