1. medisinsk historie og fysisk undersøkelse :
- Helsepersonell samler informasjon om en pasients symptomer, sykehistorie og familiehistorie.
- Fysisk undersøkelse sjekker for tegn på lupus som leddhevelse, hudutslett, munnsår eller nyreavvik.
2. Blodprøver :
- Komplett blodtall (CBC) kan vise lave nivåer av røde blodlegemer (anemi), hvite blodceller eller blodplater.
- Erytrocyttsedimentasjonshastighet (ESR) og C-reaktivt protein (CRP):Forhøyede nivåer indikerer betennelse i kroppen.
- Antinukleære antistoffer (ANA):Tilstedeværelsen av ANA er vanlig i lupus, selv om en positiv ANA alene ikke bekrefter lupus.
- Anti-dsDNA-antistoffer:Svært spesifikke for lupus, disse antistoffene finnes hos omtrent 50 % av personer med sykdommen.
- Andre antistofftester:Anti-Smith (anti-Sm), anti-Ro og anti-La antistoffer hjelper til med å identifisere spesifikke typer lupus.
3. Nyrefunksjonstester :
- Blod- og urinprøver vurderer nyrefunksjonen, da lupus kan påvirke nyrene.
4. Bildetester :
- Røntgen, CT-skanning eller MR-skanning kan avsløre leddskade, lungeproblemer eller annen organinvolvering.
5. Biopsi :
- I noen tilfeller kan en biopsi av det berørte vevet, som hud eller nyre, være nødvendig for å bekrefte diagnosen.
Det er viktig å merke seg at diagnostisering av lupus ofte involverer en prosess med eliminering og kontinuerlig overvåking ettersom symptomene kan vokse og avta. Samarbeid mellom leger, spesialister og riktig tolkning av testresultater er avgjørende for nøyaktig diagnostisering og håndtering av lupus.