1. Penetrasjon: Røntgenstråler har en moderat evne til å penetrere vev, noe som gjør dem egnet for avbildning av strukturer som bein og organer. Gammastråler er derimot svært penetrerende og kan lett passere gjennom de fleste materialer, noe som kan gjøre det utfordrende å få klare bilder.
2. Sikkerhet: Røntgenstråler produserer mindre ioniserende stråling sammenlignet med gammastråler. Mens begge typer stråling kan være skadelig for levende vev, resulterer den lavere energien til røntgenstråler i redusert risiko for skade på celler og DNA. Røntgendoser som brukes i medisinsk bildebehandling er nøye kontrollert for å minimere potensielle risikoer for pasienter.
3. Produksjon og kontroll: Røntgenstråler kan enkelt genereres og kontrolleres ved hjelp av røntgenrør. Produksjonen av røntgenstråler kan justeres nøyaktig for å oppnå ønsket intensitet og kvalitet for medisinsk bildediagnostikk. Derimot sendes gammastråler vanligvis ut av radioaktive materialer, som krever spesialisert utstyr og skjerming for sikker håndtering og kontroll.
4. Bildekvalitet: Røntgenbilder produserer bilder med god kontrast og oppløsning, som tillater tydelig visualisering av anatomiske strukturer. Gammastråler, på grunn av deres høye energi og penetrerende kraft, kan resultere i bilder med redusert kontrast og økt bakgrunnsstøy, noe som gjør det vanskeligere å skille subtile detaljer.
5. Kostnad og tilgjengelighet: Røntgenbildeutstyr er allment tilgjengelig og relativt rimelig sammenlignet med gammastrålebaserte bildesystemer. Røntgenmaskiner finnes ofte på sykehus, klinikker og tannlegekontorer, noe som gjør dem tilgjengelige for et større antall pasienter.
Til tross for deres begrensninger, er røntgenstråler fortsatt den primære formen for stråling som brukes i medisinsk bildebehandling på grunn av deres sikkerhetsprofil, lette kontroll, bildekvalitet og utbredt tilgjengelighet. Gammastråler brukes først og fremst i spesialiserte applikasjoner som nukleærmedisin og stråleterapi, hvor deres høye penetrasjon og energi er fordelaktig.