Hva er sekundærundersøkelse i førstehjelp?

I førstehjelp er en sekundærundersøkelse en systematisk og detaljert vurdering av en skadelidt etter at innledende livreddende inngrep (primærundersøkelse og gjenopplivning) er utført og havaristen er stabil. Den primære undersøkelsen fokuserer på kritiske, livstruende tilstander som krever umiddelbar oppmerksomhet, mens den sekundære undersøkelsen tar sikte på å identifisere og håndtere eventuelle andre skader eller medisinske tilstander som kanskje ikke er umiddelbart synlige, men som potensielt kan påvirke den skaddes helse og velvære.

Den sekundære undersøkelsen innebærer en topp-til-tå-undersøkelse av havaristen, sjekk for tegn og symptomer på ulike skader og tilstander. Det inkluderer vanligvis følgende trinn:

- Sjukehistorie: Skaff deg informasjon om skadelidtes tidligere sykehistorie, allergier, aktuelle medisiner og eventuelle relevante medisinske tilstander. Denne informasjonen kan bidra til å identifisere potensielle risikofaktorer og veilede videre vurdering og behandling.

- Vitale tegn: Sjekk og registrer pasientens vitale tegn, inkludert puls, respirasjon, blodtrykk og temperatur. Avvik fra normale områder kan indikere underliggende medisinske tilstander.

- Hode og ansikt: Inspiser hodet og ansiktet for eventuelle skader, deformiteter eller ømhet. Se etter tegn på blødning, hevelse, blåmerker, rifter eller kontusjoner. Palperer forsiktig skallen for eventuelle fordypninger eller klumper som kan indikere et brudd.

- Nakke: Vurder nakken for ømhet, smerte eller problemer med å svelge. Se etter deformiteter eller unormal posisjonering som kan indikere en ryggradsskade. Utfør en forsiktig bevegelsestest for å vurdere nakkestabilitet.

- Bryst og lunger: Inspiser brystet for eventuelle deformiteter, asymmetri eller paradoksal bevegelse (bevegelse i motsatt retning av normal pust). Lytt til lungene ved hjelp av et stetoskop for unormale pustelyder, for eksempel hvesing, knitring eller raser, som kan indikere luftveisproblemer.

- Mave: Undersøk magen for ømhet, smerte, blåmerker eller oppblåsthet. Palperer forsiktig magen, vær oppmerksom på lokal ømhet eller beskyttelse (frivillig muskelsammentrekning for å beskytte et skadet område).

- Bekken: Sjekk bekkenet for ømhet, smerte eller ustabilitet. Klem forsiktig på hoftekammene (hoftebein) og symphysis pubis (leddet foran på bekkenet) for å vurdere for mulige brudd.

- Lemmer: Inspiser lemmene for eventuelle deformiteter, brudd, forstuinger eller dislokasjoner. Se etter pulser, følelse og bevegelse i hvert lem. Vurder for eventuelle tegn på kompartmentsyndrom (økt trykk i et muskelrom), som kan indikeres av smerte, hevelse og nedsatt følelse.

- Neurologisk vurdering: Utfør en kort nevrologisk vurdering, inkludert kontroll av pasientens bevissthetsnivå, pupillstørrelse og reaktivitet, orientering til tid, sted og person, og eventuelle fokale nevrologiske mangler (som svakhet eller lammelse på den ene siden av kroppen).

- Psykososial vurdering: Vurder skadelidtes følelsesmessige tilstand og støttebehov. Gi psykologisk førstehjelp om nødvendig, og sørg for at den skadde føler seg trygg og trygg.

Gjennom den sekundære undersøkelsen er det viktig å formidle funn og bekymringer med annet helsepersonell som er involvert i pasientens omsorg og å prioritere behandling basert på skadelidtes generelle tilstand og alvorlighetsgraden av skadene eller medisinske tilstander.