I tillegg til genetikk har faktorer som geografisk plassering, miljøforhold og naturlig utvalg også spilt en rolle i utviklingen av hudfargevariasjoner. Eksponering for ultrafiolett (UV) stråling fra sollys kan stimulere melaninproduksjonen, og populasjoner som lever i regioner med høy UV-intensitet (f.eks. nær ekvator) har ofte høyere hudmelanininnhold. Denne genetiske tilpasningen gir potensielt beskyttelse mot UV-indusert DNA-skade, som kan forårsake hudkreft og cellulær aldring.
Gjennom menneskelig migrasjonshistorie tilpasset befolkningen seg til forskjellige geografiske steder, noe som resulterte i spekteret av hudfarger som sees i forskjellige menneskegrupper i dag. Over tid har naturlig utvalg favorisert hudfarger som gir adaptive fordeler i ulike miljøer, inkludert nivåene av UV-stråling og vitamin D-syntese. For eksempel gir mørkere hudtoner økt UV-beskyttelse, mens lysere hudtoner kan lette bedre absorpsjon av UV-stråling for vitamin D-syntese i områder med lavere sollysintensitet.
Det er viktig å merke seg at hudfarge, i likhet med andre fysiske egenskaper, er et spekter som varierer naturlig på tvers av menneskelige populasjoner og bør ikke assosieres med noen hierarki eller verdivurdering. Genetisk mangfold er en definerende egenskap ved menneskeheten og bør feires, samtidig som man anerkjenner at alle mennesker er like og fortjener respekt.