Ordet cough (/kɔːf/ eller /kɒf/) har en klar onomatopeisk opprinnelse, som etterligner den eksplosive lyden av reflexen selv. Dens reise fra en germansk rot til en klinisk beskriver illustrerer hvordan lydsymbolisme former medisinsk vokabular.
Historisk utvikling
- Protogermansk: *kukh- eller *kōh- (imitativ av den eksplosive utåndingslyden)
- Oldengelsk: cohhetan (verb) "å hoste"; cohhung (substantiv) "en hoste"
- Middelengelsk: coughen (verb), cough (substantiv); stavemåte påvirket av rough, tough men uttale beholdt /f/-ending
- Tidlig moderne engelsk: Stavemåte stabilisert som cough; uttale skiftet fra /x/ (som skotsk loch) til /f/ i de fleste dialekter
Kognater
- Nederlandsk: kuchen (verb), hoest (substantiv)
- Tysk: husten (verb/substantiv)
- Norrønt: kjósa (å hoste)
- Svensk: hosta
Lingvistiske merknader
- gh-digrafen representerte historisk den stimmløse velære frikativ /x/ (fortsatt hørt i skotsk loch, tysk Bach). I engelsk /x/ → /f/ endelig (også i laugh, tough, enough).
- Substantiv- og verbformene har vært identiske siden middelengelsk (null-derivasjon).
- Relaterte termer: hosteløse (1800-tallet), kikhoste (pertussis, 1670-tallet), hostesyrup (19. årh.).
Medisinsk terminologi
- Tussis (latin) – medisinsk term for hoste (f.eks. antitussivt)
- Tussiv – relatert til hoste
- Hosterefleks – vagal mediert; reseptorer i strupe, trakea, bronkier