1. Inspirasjon (innånding):
Når du inhalerer trekker mellomgulvet og interkostalmusklene seg sammen, og øker volumet av brysthulen. Når volumet øker, synker trykket inne i lungene, og skaper en trykkgradient mellom atmosfæren og lungene. Denne trykkforskjellen får luft til å strømme inn i lungene, noe som fører til inspirasjon.
2. Utløp (utånding):
Under ekspirasjon slapper mellomgulvet og interkostalmusklene av, og reduserer volumet av brysthulen. Når volumet synker, øker trykket inne i lungene, og overskrider det atmosfæriske trykket. Denne trykkgradienten favoriserer nå luft som beveger seg ut av lungene, noe som resulterer i utånding.
3. Omvendt forhold:
Nøkkelpunktet her er at når volumet av lungene øker under inspirasjon, reduseres luftstrømmen. Dette er fordi det større lungevolumet gir mindre motstand mot luftstrømmen. Motsatt, når volumet avtar under ekspirasjon, øker luftstrømmen på grunn av den høyere trykkgradienten.
Dette omvendte forholdet sikrer at en jevn mengde luft byttes ut under hvert pust. Når lungene utvider seg, bremses luftstrømmen, noe som gir mer tid til gassutveksling mellom alveolene og kapillærene som omgir dem. Når lungene trekker seg tilbake under ekspirasjon, letter den økte luftstrømmen fjerning av karbondioksid fra kroppen.
Oppsummert er volumendringen i lungene omvendt relatert til luftstrømmen. Større lungevolumer fører til langsommere luftstrøm, mens mindre lungevolumer resulterer i raskere luftstrøm, og støtter effektiv gassutveksling under respirasjon.