1. Rotteloppe:Den primære vektoren av byllepesten var loppen, som bar Yersinia pestis-bakterien. Infiserte rotter og gnagere var pestens reservoarer, og når disse gnagerne ble angrepet av lopper, kunne sykdommen lett spres til mennesker og andre dyr gjennom bitt av infiserte lopper.
2. Handelsruter:Middelalderens Europa var preget av omfattende handelsruter, både innenfor og utenfor sine grenser. Disse rutene muliggjorde rask bevegelse av mennesker og varer over store avstander. Dessverre spilte de også en avgjørende rolle i spredningen av pesten. Kjøpmenn og reisende bar utilsiktet infiserte lopper og gnagere med seg, og spredte sykdommen uvitende langs handelsruter.
3. Befolkningstetthet og urbanisering:I løpet av denne tiden ble mange europeiske byer tettere befolket på grunn av urbanisering og landbruksvekst. Denne økte menneskelige tettheten i umiddelbar nærhet ga ideelle forhold for at pesten kunne spre seg raskt. De overfylte og uhygieniske leveforholdene som ofte finnes i middelalderbyer, gjorde at loppene kunne trives og smitte et stort antall mennesker på kort tid.
4. Dårlig sanitær og hygiene:Middelalderens sanitærpraksis var generelt utilstrekkelig, noe som bidro til spredning av sykdommer som pesten. Mangel på riktig avfallshåndtering, hygiene og medisinsk kunnskap skapte gunstige forhold for overlevelse og spredning av pestbakteriene.
5. Mangel på medisinsk kunnskap og behandling:På 1300-tallet var medisinsk kunnskap begrenset, og det fantes ingen effektive kurer mot pesten. Medisinsk praksis fokuserte ofte på blodatting, noe som kunne spre infeksjonen ytterligere. Det var også en utbredt frykt for sykdommen, noe som førte til sosial isolasjon, mistillit til hverandre og motstand mot alle tiltak som potensielt kunne forhindre eller kontrollere spredningen.
6. Religiøs og kulturell tro:Religiøs og kulturell praksis i middelalderen bidro noen ganger til spredningen av pesten. Pilegrimsreiser og religiøse sammenkomster gjorde det lettere å flytte både mennesker og smittede lopper over store avstander. I tillegg motvirket visse trosoppfatninger hygiene og medisinske intervensjoner, noe som ytterligere hemmet innsatsen for å begrense sykdommen.