Materialet tannlegene bruker til å fylle opp hulrom i tennene bør ha samme ekspansjonskoeffisient som selve tannen. Hva skjer hvis de er forskjellige?

Fyllmaterialet som brukes i odontologi bør ha en tilsvarende termisk ekspansjonskoeffisient til tannstrukturen for å sikre riktig binding og forhindre komplikasjoner. Hvis ekspansjonskoeffisienten er forskjellige, kan flere problemer oppstå:

1. Lekkasje og marginell sammenbrudd :

- Når fyllmaterialet utvider seg eller trekker seg sammen med en annen hastighet enn tannen på grunn av temperaturendringer, kan det skape hull eller mellomrom rundt kantene på fyllingen.

- Denne lekkasjen lar bakterier sive inn, noe som fører til sekundært forfall, følsomhet og potensiell svikt i restaureringen.

2. Stress og mikrofrakturer :

- Når fyllmaterialet utvider seg mer enn tannen, kan det forårsake stress og belastning på tannstrukturen, som potensielt kan føre til mikrobrudd eller sprekker.

– Disse mikrobruddene kan kompromittere tannstyrken og gjøre den mer utsatt for ytterligere skade.

3. Tap av oppbevaring :

– Dersom fyllmaterialet trekker seg mer sammen enn tannen, kan det krympe og miste grepet om tannstrukturen over tid.

– Dette tapet av retensjon kan føre til at fyllet faller ut eller løsner, og krever utskifting eller videre behandling.

4. Postoperativ følsomhet :

– Forskjeller i ekspansjonskoeffisienter kan bidra til postoperativ sensitivitet.

- Når fyllmaterialet ekspanderer eller trekker seg ujevnt sammen i forhold til tannen, kan det forårsake termiske påkjenninger som stimulerer tannmassen (nerven) og fører til ubehag og følsomhet for varme eller kalde stimuli.

For å unngå disse komplikasjonene velger tannleger nøye ut fyllmaterialer med ekspansjonskoeffisienter som ligner den naturlige tannstrukturen, og sikrer en holdbar og godt integrert restaurering.