Hvordan snakket folk på 1300-tallet?

Det engelske språket var i en overgangsperiode på 1300-tallet. Den angelsaksiske innflytelsen var fortsatt sterk, og språket var sterkt bøyd. Den normanniske invasjonen hadde imidlertid også brakt med seg franske påvirkninger, og utviklingen av det engelske språket begynte å ta en mer moderne form.

Her er noen av hovedkarakteristikkene til engelsk på 1300-tallet:

- Uttale :Uttalen av engelsk var annerledes på 1300-tallet enn i dag. For eksempel ble bokstaven "w" uttalt som en "v", og bokstaven "th" ble uttalt som "dh."

- Ordforråd :Ordforrådet til engelsk var også annerledes på 1300-tallet. Mange ord som vi bruker i dag ble ikke brukt i det hele tatt eller hadde forskjellige betydninger. Ordet «homofil» betydde for eksempel «bekymringsløs» eller «glad».

- Grammatikk :Grammatikken til engelsk var også annerledes på 1300-tallet. For eksempel var det vanlig å bruke doble negativer og å sette verbet på slutten av setningen.

Til tross for disse forskjellene, var engelsk på 1300-tallet fortsatt forståelig for høyttalere av moderne engelsk. Språket var i ferd med å utvikle seg, men det var fortsatt stort sett det samme språket som vi snakker i dag.

I tillegg til å gjennomgå endring, eksisterte engelsk regionalt i sine talte former. Dette er noen eksempler på regionalisme på mellomengelsk:

- Nord-mellomengelsk:

- 'k' uttales som 'ch', f.eks. kirk - '-og' slutt for presens partisipp, f.eks. singand/singande - 'a' uttales ofte som 'o', f.eks. vann

- Sørlig mellomengelsk:

- Uttale av ‘oo’ som ‘oa’, f.eks. fot - '-eth'-endelse for tredjeperson entall, f.eks. synger - 'v' uttales som 'f', f.eks. vurst

- Midland mellomengelsk:

- 'v' uttales som 'v'

- Uttale av 'oo' som 'o', f.eks. måne - 'en' slutt for presens partisipp, f.eks. synge