1. Varsling: Sykehuspersonalet vil gjøre rimelige forsøk på å lokalisere og varsle pårørende eller nære pårørende til avdøde. Hvis sykehuset ikke finner noen nærmeste familiemedlemmer, kan de kontakte andre personer som hadde et nært forhold til personen.
2. Uavhentet kroppsavdeling: Hvis ingen til tross for all innsats kommer frem for å kreve liket, tar sykehusets uavhentede kroppsavdeling ansvaret for situasjonen. Denne avdelingen er ansvarlig for å håndtere uavhentede rester.
3. Juridiske krav: Sykehuset overholder lokale lover og forskrifter knyttet til uavhentede kropper. I de fleste jurisdiksjoner håndheves en venteperiode før ytterligere skritt tas. Denne perioden kan variere fra noen få dager til flere uker, noe som gir tilstrekkelig tid for potensielle slektninger eller bekjente til å komme frem.
4. Medisinsk forskning: I noen tilfeller kan uavhentede kropper brukes til medisinsk forskning eller utdanningsformål. Dette gjøres vanligvis med samtykke fra lokale myndigheter og under strenge etiske retningslinjer. Kroppen brukes vanligvis til anatomiske studier, medisinsk trening eller organdonasjon.
5. Begravelse eller kremasjon: Dersom liket forblir uavhentet etter ventetiden og ikke benyttes til medisinsk forskning, sørger sykehuset for en respektfull og verdig sluttdisponering. Dette kan innebære en begravelse eller kremasjonstjeneste, avhengig av sykehusets retningslinjer og lokale skikker.
6. Utgifter :Kostnadene forbundet med håndtering og disponering av et uavhentet legeme kan dekkes av sykehuset eller kan dekkes av lokale offentlige midler.
Det er viktig å merke seg at detaljene for hvordan uavhentede kropper håndteres kan variere basert på lokale lover, sykehusretningslinjer og helseinstitusjonens skjønn.