1. Urintest:
- En urinprøve samles inn og testes for tilstedeværelse av visse bakterier eller virus som forårsaker kjønnssykdommer.
- Det er ofte brukt til å teste for klamydia, gonoré og noen ganger trichomoniasis.
2. Blodprøve:
- Det tas en blodprøve for å sjekke forekomsten av antistoffer som kroppen produserer som respons på visse kjønnssykdommer.
- Blodprøver kan oppdage syfilis, HIV og noen ganger hepatitt B.
3. Vaskeprøve eller kultur:
- En bomullspinne brukes til å ta en prøve fra det berørte området (urethra, rektum eller hals).
- Prøven sendes deretter til et laboratorium for dyrking for å identifisere spesifikke bakterier eller virus som forårsaker infeksjonen.
– Denne metoden brukes til å teste for gonoré, klamydia, herpes simplex-virus (HSV) og syfilis.
4. Rapid Point-of-Care-tester:
– Dette er diagnostiske tester som gir raske resultater og kan utføres på et legekontor eller en klinikk.
- De bruker en liten blodprøve eller en vattpinne for å oppdage tilstedeværelsen av spesifikke STD-forårsakende organismer.
5. Undersøkelse av kjønnsorganer:
- Under en fysisk undersøkelse kan legen visuelt inspisere kjønnsorganene for tegn på kjønnssykdommer, som sår, sår eller utslett.
6. Nukleinsyreamplifikasjonstester (NAAT):
– Disse molekylære testene oppdager arvestoffet (DNA eller RNA) til STD-fremkallende mikroorganismer.
- NAAT-er er svært sensitive og kan identifisere kjønnssykdommer selv når de er tilstede i små mengder.
De spesifikke testene som anbefales for en person vil avhenge av deres symptomer, seksuell historie og risikofaktorer. Det er viktig å konsultere en helsepersonell for riktig evaluering og testing for å sikre nøyaktig diagnose og passende behandling av eventuelle kjønnssykdommer.
Mens Health