Metting er den midlertidige nedgangen i en forsterkers effektivitet pga. gjentatt eller langvarig eksponering. Det er en motivasjonell tilstand, ikke en permanent endring i preferanse.
Sentrale Konsepter
- Deprivasjon vs. Metting: Deprivasjon (manglende tilgang) øker forsterkerverdi; metting (nylig/frekvent tilgang) reduserer den.
- Primære forsterkere (mat, vann, søvn) metter fysiologisk.
- Sekundære forsterkere (ros, token, penger, skjermtid) metter psykologisk (habituasjon, redusert nyhet).
- Respons-spesifikk vs. generell metting: Å spise pizza reduserer lyst på pizza (spesifikk) men ikke nødvendigvis på salat (generell).
Forebyggingsstrategier (Anvendt Atferdsanalyse)
- Varier forsterkere: Roter et menyvalg av foretrukne genstander/aktiviteter.
- Begrens øktvarighet & frekvens: Korte økter, pauser mellom.
- Bruk intermittente skjemaer: Variabel ratio (VR) eller variabel intervall (VI) opprettholder respons lenger enn kontinuerlig forsterkning (CRF).
- Overvåk preferansevurderinger: Regelmessig MSWO (Multiple Stimulus Without Replacement) eller parsvalg for å oppdatere hierarki.
- Inkluder «forsterkerpauser»: Ikke-kontingente tilgangsperioder for å nullstille deprivasjon.
- Kombiner forsterkertyper: Par sosial + materiell + aktivitet.
- Lær selvregulering: Utsatt belønning, token-økonomi med utvekslingsforsinkelse.
Klinisk / Utdanningsmessig Relevans
Metting forklarer hvorfor «bare ros» slutter å virke, hvorfor token-økonomier feiler uten backup-forsterkerrotasjon, og hvorfor dieter feiler når «sydemåltider» blir daglige. Å designe for mettingsmotstand er kjernen i bærekraftig atferdsendring.