Periventrikulær hvittestoflidelse er egentlig ikke en sykdom. Denne feilaktige betegnelsen kommer av at helsepersonell refererer til det som slikt, men periventrikulært hvittestoft er en vanlig forekomst i hjernen, og endringer i dette stoften er vanlig ved alderdom. Lesjoner, identifisert gjennom billeddiagnostikk, kan føre til en «koblingsskille» mellom visse hjerneregioner, og dermed skape forvirring, dårlig balanse eller demens.
Studier viser at mer enn en tredjedel av MR-undersøkelser på personer over 65 år viser tegn på PWM.
Når lesjoner har oppstått, er effektene permanente. Behandling kan hjelpe tilpassing til nye utfordringer (f.eks. ustadighet) eller sakte fremgang, men kan ikke reverseres. Fysioterapi er sentral komponent i håndtering av PWM. Det er lite bevis for at medikamentøs behandling reduserer PWM-effekter. Likevel tyder forskning på at antidepressiva og antiparkinson-medikamenter kan hjelpe i visse tilfeller. I tillegg, hvis pasient allerede bruker medisiner som påvirker hjernen eller tenkeeven, kan justering av dose eller bytte til lignende medisin lindre symptomer.
PWM kan være forebyggbart, men dersom du utvikler det, er nøkkelen å finne måter å mestre det på. Selv om ingen indikasjon på at én lesjon fører til flere, kan enkelte lesjoner vokse større over tid og gi ekstra funksjonstap. Lesjonens plassering er avgjørende for hvilke motoriske ferdigheter som påvirkes. Fysioterapi hjelper til å mestre de berørte ferdighetene.
Demens
Kolesterol og Alzheimers Sykdom: Forstå Sambandet
Namenda og smerte: Forstå potensielle bivirkninger
Forståelse av minnetap: Årsaker, symptomer og når du bør søke hjelp
Forståelse av Alzheimers forebygging: Risikofaktorer og forskning
Geraskofobi: Frykt for aldring – symptomer, påvirkning og behandling
Populære artikler
Forstå demens: Støtte til individer med unike behov
Tidlig Alzheimers-opptrekking: Testing og diagnostikk
Aricept (Donepezil): Bruk, dosering og bivirkninger - Drugs.com
Alzheimers pleie: En guide til å støtte nårmeste
Alzheimers og Parkinsons: Risikoreduserende strategier og nåværende behandlingsalternativer