Helse og Sykdom
Helse Og Sykdom

Bilirubin encefalopati (Kernikterus): Symptomer, årsaker og akutt behandling

Kernikterus er den kroniske, irreversible nevrologiske skaden som følger av alvorlig neonatal hyperbilirubinemi. Det utgjør et medisinsk nødtilfelle som krever umiddelbar intervensjon for å forhindre permanent funksjonsnedsettelse eller død.

Patofysiologi

Ukonjugert bilirubin er nevrotoksisk. Når serumnivåer overstiger albumins bindingsevne (typisk >25–30 mg/dL hos terming barn), krysser fritt bilirubin blod-hjerne-barrieren og depoteres i basalganglier, hippocampus, cerebellum og hjernestammekjerner – områder kritiske for bevegelse, hørelse og kognisjon.

Kliniske faser

Akutt bilirubin encefalopati (Potensielt reversibel ved rask behandling)

  • Fase 1: Letargi, dårlig matvilje, hypotoni (flopphet), høyt pitende gråt
  • Fase 2: Hypertoni (opisthotonus, retrokollis), feber, anfall
  • Fase 3: Koma, apnoe, flakkhet, død

Kronisk kernikterus (Permanente sekvler)

  • Koreoatetoid cerebral pares (ucontrollerte, svingende bevegelser)
  • Sensorineural hørseltap (auditiv nevropati)
  • Blickpareser, spesielt oppover blikkbegrensning
  • Tannsmelteverkshypoplasi
  • Intellektuell funksjonsnedsettelse

Risikofaktorer

  • Prematuritet (<37 uker), hemolytisk sykdom (ABO/Rh inkompatibilitet), G6PD-mangel
  • Eksklusiv amming med utilstrekkelig inntak, forsinket meconiumavføring
  • Østasiatisk, mediteransk, eller urfolk etnisitet
  • Cephalohematom eller betydelig blåmerker fra fødsel

Akutt behandling

  1. Intensiv fototerapi (blått lys 460–490 nm, høy irradians >30 µW/cm²/nm) – Start umiddelbart.
  2. Utvekslingstransfusjon hvis bilirubin nærmer seg eller overskrider terskler per Bhutani nomogram justert for risikofaktorer.
  3. IVIG (0,5–1 g/kg) for isoimmun hemolys for å redusere behov for utvekslingstransfusjon.
  4. Hydrering og ernæring – Oppretthold urinproduksjon og støtt enteral matforing for å fremme bilirubinutskillelse.

Forebygging

Universell bilirubin-screening (transkutan eller serum) før utskriving, risikovurdering ved hjelp av timespesifikke nomogrammer, og tidlig oppfølging per AAP-retningslinjer er hjørnesteinene i forebygging.

Opphavsrett © Helse og Sykdom Alle rettigheter forbeholdt