Helse og Sykdom
Flere faktorer er involvert i å stimulere vannlating:
Strekkreseptorer i blæren: Blæreveggen inneholder strekkreseptorer kjent som urotelceller eller strekkreseptorer. Når blæren fylles med urin, merker disse reseptorene det økende trykket og sender signaler til ryggmargen.
Pontine-miksjonssenter: Signalene fra strekkreseptorene overføres til pontine-miksjonssenteret som ligger i hjernestammen. Dette senteret integrerer sensorisk informasjon og koordinerer miksjonsrefleksen.
Spinalreflekser: Det pontine miksjonssenteret utløser ryggmargsreflekser som involverer sammentrekning av blæremuskelen (detrusormuskelen) og avspenning av urethrale sfinktermuskler (indre og eksterne lukkemuskler).
Frivillig kontroll: Mens miksjon først og fremst er en ufrivillig refleks, utøver hjernen, spesielt hjernebarken, frivillig kontroll over prosessen. Individer kan bevisst undertrykke eller sette i gang miksjon til en viss grad ved å overstyre eller lette refleksen.
Andre faktorer: Visse fysiologiske forhold eller ytre stimuli kan også påvirke vannlating:
- Distensjon av endetarmen: Endetarmen, som ligger ved siden av blæren, kan også stimulere miksjonsrefleksen når den er utspilt eller full.
- Kalde temperaturer: Eksponering for kalde temperaturer eller nedsenking i vann kan utløse miksjonsrefleksen.
- Emosjonelle faktorer: Angst, stress eller visse følelser kan påvirke vannlating, noe som fører til økt hyppighet eller haster.
- Enkelte medisiner: Noen medisiner, for eksempel diuretika, kan øke urinproduksjonen og stimulere vannlating.
- Nevrologiske forhold: Nevrologiske lidelser eller skader som påvirker ryggmargen eller hjernen kan forstyrre den normale vannlatingsrefleksen, og føre til inkontinens eller urinretensjon.
Vanligvis oppstår miksjon når blæren når en kapasitet på ca. 250-400 ml. Det finnes imidlertid individuelle variasjoner, og noen mennesker kan oppleve trangen til å tisse tidligere eller være i stand til å holde på urinen i lengre perioder uten ubehag.