I følge denne teorien kan alkoholisme være en manifestasjon av ubevisste konflikter forankret i tidlige barndomserfaringer og fiksering på visse psykoseksuelle utviklingsstadier.
Her er hvordan psykoanalytisk teori forklarer den potensielle utviklingen av alkoholisme:
1. Fiksering på det orale stadiet:
- Individer som er fiksert på det orale stadiet kan søke muntlig tilfredsstillelse gjennom overdreven drikking som en erstatning for udekkede behov for trøst og pleie.
2. Uløste konflikter:
- Uløste konflikter knyttet til barndomstraumer eller udekkede følelsesmessige behov kan føre til at individer bruker alkohol som et middel til å unnslippe eller takle underliggende psykiske plager.
3. Forsvarsmekanismer:
- Alkohol kan brukes som en forsvarsmekanisme for å håndtere ubehagelige følelser, som angst, depresjon eller skyldfølelse. Det hjelper midlertidig å redusere følelsesmessig ubehag, men forsterker avhengigheten av alkohol.
4. Regresjon:
- Alkoholforbruk kan føre til tilbakegang til tidligere psykoseksuelle stadier, noe som resulterer i tap av kontroll og impulsiv atferd, inkludert overdreven drikking.
5. Selvstraff:
- Noen individer kan engasjere seg i selvdestruktiv atferd som alkoholisme som en form for ubevisst selvstraff for underliggende følelser av skyld eller utilstrekkelighet.
6. Identifikasjon med alkoholiserte foreldre:
– Enkeltpersoner kan utvikle alkoholisme som en måte å identifisere seg med en alkoholisert forelder på eller som et middel til å uttrykke uløste konflikter knyttet til deres foreldreforhold.
Psykoanalytisk teori antyder at alkoholisme kan være et symptom på dypere psykologiske konflikter og at det å ta tak i disse underliggende problemene er avgjørende for effektiv behandling og bedring.