1. Sluttliggende posisjonering :Plassering av en pasient i liggende stilling anbefales noen ganger for medisinske tilstander som krever forbedret oksygenering, slik som akutt respiratorisk distress syndrom (ARDS) eller alvorlig lungebetennelse. Denne posisjonen kan forbedre ventilasjonen og redusere risikoen for lungekollaps.
2. Pronebiopsi :En pronebiopsi er en prosedyre der en vevsprøve tas fra huden eller en dypere struktur mens pasienten ligger med ansiktet ned. Det utføres vanligvis for å evaluere mistenkelige lesjoner eller diagnostisere hudsykdommer.
3. Utsatt nevrokirurgi :Ved visse nevrokirurgiske prosedyrer kan pasienten plasseres i liggende stilling for å få mer effektivt tilgang til bestemte områder av hjernen eller ryggraden. For eksempel kan liggende posisjonering brukes under minimalt invasive ryggradsoperasjoner eller kraniotomier.
4. Prone Magnetic Resonance Imaging (MRI) :Ved enkelte MR-undersøkelser kan pasienten bli pålagt å ligge i liggende stilling for å få bedre diagnostiske bilder av visse kroppsdeler, som korsryggen eller bekkenet.
5. Prone thoraxradiografi :Røntgen thorax kan av og til tas med pasienten i liggende stilling for å fange opp spesifikke anatomiske detaljer eller vurdere tilstander som pneumothorax (kollapsert lunge).
6. Utsatt ventilasjon :I kritiske omsorgsmiljøer kan pasienter med alvorlig respirasjonssvikt plasseres i liggende stilling for å forbedre ventilasjon og oksygenering. Utsatt ventilasjon innebærer spesifikke strategier for å støtte pusten mens pasienten ligger med ansiktet ned.
Bruk av liggende stilling i medisinske omgivelser krever nøye vurdering av pasientkomfort, sikkerhet og spesifikke kliniske behov. Helsepersonell må sørge for passende overvåking og riktig posisjonering for å minimere potensielle komplikasjoner eller ubehag forbundet med å ligge med ansiktet ned i lengre perioder.