Hvordan diagnostiseres ventrikkelflimmer?

Ventrikkelflimmer (VF) diagnostiseres vanligvis ved hjelp av et elektrokardiogram (EKG) , en ikke-invasiv test som registrerer hjertets elektriske aktivitet. I sinusrytme viser EKG et konsistent mønster av elektriske impulser som stammer fra sinoatrial node (SA node), som er lokalisert i høyre atrium. Når VF oppstår, viser EKG rask og kaotisk elektrisk aktivitet som stammer fra flere steder i ventriklene, noe som fører til en uregelmessig og ineffektiv hjerterytme.

Nøkkelfunksjoner observert på EKG under VF inkluderer:

1. Fravær av organiserte QRS-komplekser: De karakteristiske QRS-kompleksene, som representerer ventrikkelsammentrekning, er fraværende i VF.

2. Fibrillatoriske bølger: VF er preget av rask, uregelmessig og uorganisert elektrisk aktivitet, noe som resulterer i fibrillatoriske bølger på EKG. Disse bølgene har varierende former, størrelser og varighet, og skaper et kaotisk mønster.

3. Fravær av P-bølger og distinkte ST-segmenter: P-bølgene (som representerer atriekontraksjon) og distinkte ST-segmenter (som representerer perioden mellom ventrikulær depolarisering og repolarisering) er ikke identifiserbare i VF.

4. Pris: Hjertefrekvensen under VF er vanligvis veldig rask, og varierer fra 200 til over 300 slag per minutt. Denne raske og uregelmessige rytmen er ineffektiv når det gjelder å generere meningsfylt hjertevolum.

Når EKG viser de karakteristiske funnene av VF, blir det det primære verktøyet for å diagnostisere denne arytmien. Rask gjenkjennelse og diagnose er avgjørende, siden VF regnes som en medisinsk nødsituasjon og krever umiddelbar defibrillering for å gjenopprette en normal hjerterytme.