Menopausen (siste menstruasjon, bekreftet etter 12 mnd amenoré) markerer slutten på ovarial follikelaktivitet. Østrogenfall er gradvis, startende år før (perimenopausen).
Primære mekanismer
- Follikeltap: Fast ovarial reserve (~1–2 mill ved fødsel → ~1 000 ved menopausen). Ingen neo-øogenese. Synkende inhibin B → tap av negativ terugkobling på FSH.
- Gonadotropin-stigning: FSH ↑↑ (10–20×), LH ↑ (3×). Eggstokker blir resistente mot FSH pga. redusert follikeltall og endret reseptorsensitivitet.
- Enzymaktivitet fall: Aromatase (androgen → østrogen), 17β-HSD, StAR proteinuttrykk minsker med ovarial aldering.
- Genetiske modifikatorer: FMR1 premutasjon, BRCA1/2, MCM8/9, POLG varianter påvirker menopausalder.
Sekundære bidragere
- Røyking → 1–2 år tidligere menopause (toksisk for follikler).
- Kjemo/stråling → akutt ovarialsvikt.
- Ooforektomi → kirurgisk menopause (brått fall).
- Autoimmun ooforitt (assosiert med binnøresvikt, tyreoideitt).
Kliniske konsekvenser
- Vasomotoriske symptomer (hettebølger, nattsvett).
- Genitourinært menopausesyndrom (GSM): atrofi, dyspareuni, residiv UVI.
- Bein: Akselerert resorpsjon → osteoporose.
- Kardiovaskulært: Tap av endotelbeskyttelse → ↑ Hjerte-kar-sykdom risiko.
- Kognitiv/stemning: Østrogenreseptorer i hippocampus, amygdala.
Behandlingsalternativer
- MHT (Menopausalt hormonterapi): Østrogen ± progestin; individualisert risiko-fordel (WHI-data, timing-hypotese).
- Ikke-hormonell: SSRI/SNRI, gabapentin, fezolinetant (NK3-antagonist), vaginalt østrogen (lav dose, minimal systemisk absorpsjon).
- Livsstil: Belastningstrening, kalsium/vitamin D, røykeopphør, mediteransk kost.
Østrogenfall er en naturlig kontinuitet; symptombyrde og langsiktige risikoer veileder personlig terapi.