1. Membranavslapning:Membranen, hovedmuskelen for respirasjon, trekker seg sammen under innånding for å trekke lungene nedover og utvide brysthulen. Under ekspirasjon slapper mellomgulvet av og beveger seg oppover.
2. Interkostal muskelavspenning:Interkostalmusklene, plassert mellom ribbeina, slapper også av under ekspirasjon. Når disse musklene slapper av, synker brystkassen og beveger seg innover.
3. Nedgang i lungevolum:Når mellomgulvet og interkostalmusklene slapper av, reduseres volumet av brysthulen. Denne reduksjonen i volum skaper et negativt trykk i lungene.
4. Trykkforskjell:Nedgangen i lungevolum fører til at lufttrykket inne i lungene øker, og blir høyere enn det atmosfæriske trykket utenfor. Som et resultat etableres en trykkgradient mellom lungene og omgivelsene.
5. Ekspiratorisk luftstrøm:Det høyere trykket inne i lungene skaper en kraft som presser luften ut gjennom luftveiene. Luften strømmer fra alveolene, gjennom bronkiene og bronkiolene, og til slutt ut gjennom nesen og munnen.
6. Passiv prosess:Sammenlignet med innånding er ekspirasjon generelt en passiv prosess. Det krever ikke betydelig muskelinnsats fordi den elastiske rekylen i lungene, sammen med avslapping av mellomgulvet og interkostalmusklene, er tilstrekkelig til å drive ut luften.
7. Kontroll av åndedrettsmuskler:Mens utånding hovedsakelig er passiv, kan åndedrettsmusklene aktivt kontrollere utåndingshastigheten og kraften. For eksempel, under tvungen utånding, som hoste eller blåsing, trekker magemusklene seg sammen og øker trykket i lungene ytterligere, noe som fører til en kraftigere utstøting av luft.
Oppsummert oppnås bevegelsen av luft ut av lungene først og fremst gjennom avspenning av mellomgulvet og interkostale muskler, noe som resulterer i en reduksjon i lungevolum og en høyere trykkforskjell mellom lungene og det ytre miljøet. Denne trykkgradienten får luften til å strømme passivt fra lungene gjennom luftveiene og ut av kroppen.