Hvorfor får revmatoid artrittpasienten cellegift?

Revmatoid artritt (RA) er en autoimmun lidelse som forårsaker kronisk betennelse og skade på leddene. Kjemoterapi brukes vanligvis ikke til å behandle RA, da det først og fremst brukes til å behandle kreft.

RA håndteres gjennom ulike medisiner og terapier rettet mot å redusere betennelse, forhindre leddskade og lindre smerte. Noen vanlige behandlinger for RA inkluderer:

- Sykdomsmodifiserende antirevmatiske legemidler (DMARDs): Disse medisinene er den primære behandlingen for RA og virker ved å bremse utviklingen av sykdommen og forhindre leddskade. Eksempler på DMARDs inkluderer metotreksat, leflunomid og sulfasalazin.

- Biologiske terapier: Også kjent som biologiske midler, er disse injiserbare medisiner som retter seg mot spesifikke komponenter i immunsystemet involvert i RA-betennelse. Noen biologiske terapier som brukes til RA-behandling inkluderer adalimumab (Humira), infliximab (Remicade), etanercept (Enbrel) og rituximab (Rituxan).

- Målrettede syntetiske DMARDs: Disse nyere medisinene, som tofacitinib (Xeljanz) og baricitinib (Olumiant), virker ved å blokkere spesifikke inflammatoriske veier i kroppen.

- Ikke-steroide antiinflammatoriske legemidler (NSAIDs): NSAIDs, som ibuprofen og naproxen, brukes ofte for å redusere smerte, betennelse og stivhet forårsaket av RA.

- Kortikosteroider: Disse medisinene, som prednison, kan bidra til å redusere betennelse og lindre symptomer ved RA. Imidlertid brukes de vanligvis i lavere doser og i korte varigheter på grunn av potensielle bivirkninger.

Revmatologer, spesialister i diagnostisering og behandling av revmatiske sykdommer, vurderer nøye hver pasients tilstand og justerer behandlingene deretter. Valget av medisin eller kombinasjon av terapier avhenger av alvorlighetsgraden av sykdommen, individuell respons og balansering av effekt med potensielle bivirkninger.