Isolasjon: Personer som var smittet eller mistenkt for å være smittet med pesten ble isolert for å hindre spredning av sykdommen.
Karantene: Byer og regioner berørt av pesten påla ofte karantener, noe som begrenset reiser og bevegelser for å begrense utbruddet.
Urter og krydder: Noen urter og krydder, som hvitløk, kanel og nellik, ble antatt å ha medisinske egenskaper og ble brukt til å avverge pesten.
Blodelating: Dette var en vanlig medisinsk praksis i middelalderen og ble også brukt til å behandle pesten. Blodutslipp innebar å trekke blod fra kroppen, i troen på at det ville fjerne giftstoffer og gjenopprette balansen.
Astrologi og religion: Mange mennesker henvendte seg til astrologi og religion for å få svar under pesten. Noen mente at stjernenes justering eller guddommelig inngripen kunne forårsake eller kurere sykdommen.
Amuletter og talismaner: Folk bar ofte amuletter eller bar talismaner, og trodde de ville gi beskyttelse mot pesten.
Sanering: Noen lokalsamfunn implementerte forbedrede sanitærtiltak, som å rydde gater og fjerne avfall, for å redusere risikoen for infeksjon.
Dyreofring: I noen kulturer ble dyr ofret i håp om å blidgjøre gudene og forhindre eller få slutt på pesten.
Det er viktig å merke seg at de fleste av disse praksisene ikke var basert på vitenskapelig kunnskap og ikke effektivt behandlet eller forhindret pesten. Mangelen på forståelse av sykdommens årsak og overføring førte til ineffektive og ofte skadelige metoder for helbredelse.