1. Interferens med celleveggsyntese :Antibiotika som penicillin, cefalosporiner og vankomycin virker ved å hemme syntesen eller skade celleveggen til bakterier. Celleveggen er en vital struktur som gir bakterier form, stivhet og beskyttelse. Ved å forstyrre dens integritet, svekker disse antibiotika bakteriene og gjør dem mer utsatt for ødeleggelse av vertens immunsystem.
2. Forstyrrelse av proteinsyntese :Antibiotika som tetracyklin, erytromycin og kloramfenikol retter seg mot bakteriers proteinsyntesemaskineri. De binder seg til bakterielle ribosomer og forstyrrer oversettelsen av messenger-RNA (mRNA) til proteiner. Uten essensielle proteiner kan ikke bakteriene vokse, formere seg eller produsere virulensfaktorer, noe som fører til deres endelige død.
3. Hemming av nukleinsyresyntese :Antibiotika som rifampin, ciprofloksacin og metronidazol virker ved å hemme syntesen av nukleinsyrer, som DNA og RNA, i bakterieceller. DNA og RNA er avgjørende for replikasjon, transkripsjon og andre cellulære prosesser. Ved å blokkere syntesen deres forhindrer disse antibiotika bakteriene i å reprodusere og spre seg.
4. Forstyrrelse av cellulær metabolisme :Noen antibiotika retter seg mot metabolske veier som er avgjørende for bakteriell overlevelse. For eksempel forstyrrer sulfonamider og trimetoprim syntesen av folsyre, en essensiell kofaktor for ulike metabolske reaksjoner i bakterier. Ved å hemme folatsyntesen, forstyrrer disse antibiotika bakteriell metabolisme og vekst.
Det er viktig å merke seg at mens antibiotika er effektive i å kontrollere bakterielle infeksjoner, er de ikke effektive mot virusinfeksjoner som forkjølelse eller influensa. I tillegg kan overbruk eller misbruk av antibiotika føre til utvikling av antibiotikaresistens, der bakterier utvikler mekanismer for å unngå effekten av stoffene. Derfor bør antibiotika kun brukes med omtanke når det er foreskrevet av helsepersonell.
smittsomme sykdommer