Encefalitt lethargica: Overføringshypoteser
Encefalitt lethargica (EL), «søvn sykdom»-epidemien 1915–1926, har usikker etiologi. Overføringsmekanismer utledes fra epidemiologiske mønstre:
Ledende hypoteser
- Luftvegsdråpe-spredning: Person-til-person via nasofaryngeale sekretar. Støttet av husholdningsklynging, institusjonelle utbrudd, og sesongmessige topp (vinter/vår).
- Post-infeksiøs autoimmun: Utløst av foregående streptokokkinfeksjon (molekylær mimikkri). Evidens: antecedent faryngitt, basal ganglia patologi lik Sydenham koreo, anti-nevrale antistoffer i noen tilfeller.
- Viral etiologi (ubevist): Influensa, enterovirus, eller nytt agent. Ingen virus konsekvent isolert; 1918 influensa temporær assosiasjon suggestiv men ikke kausale.
Det som er kjent
- Ikke overført ved casual kontakt, fomiter, eller vektorer.
- Ingen dokumentert vertikal overføring.
- Infeksiositet virker lav; de fleste eksponerte individer utviklet ikke sykdom.
- Topp inidens 1919–1924; forsvant spontant ved 1930.
Moderne sporadiske tilfeller
Sjeldne samtidige tilfeller (post-encefalittisk parkinsonisme, anti-NMDA encefalitt) anses ikke som klassisk EL og har annerledes patofysiologi.
Uten en bekreftet patogen, forblir definitiv overføringsmode spekulativ. Nåværende konsensus favoriserer en post-streptokokk autoimmun mekanisme utløst av en ukjent medfaktor.