1. Utsette introduksjonen av viruset :Ved å begrense reiselivet kan introduksjonen av viruset til nye områder forsinkes. I de tidlige stadiene av en pandemi kan det å begrense reiser fra høyrisikoområder til lavrisikoområder kjøpe tid for offentlige helsemyndigheter til å forberede seg på og reagere på utbruddet.
2. Reduksjon av antall infiserte individer som kommer inn i en populasjon :Reiserestriksjoner kan redusere antallet infiserte individer som kommer inn i en befolkning, og begrense spredningen av viruset innenfor dette området. Ved å screene reisende eller håndheve karantenetiltak minimeres risikoen for å introdusere og spre viruset.
3. Reduksjon av spredningen i en populasjon :Reisestriksjoner kan motvirke unødvendig bevegelse og begrense person-til-person interaksjoner, noe som kan bremse spredningen av viruset i en befolkning. Dette er spesielt viktig når et fellesskap opplever rask overføring og trenger tid til å implementere andre kontrolltiltak.
4. Beskyttelse av risikobefolkninger :Reisestriksjoner kan bidra til å beskytte sårbare befolkninger, som eldre, immunkompromitterte individer og de med underliggende helsetilstander. Ved å begrense ikke-essensielle reiser og kontakt med potensielt infiserte individer kan risikoen for eksponering og smitte i disse sårbare gruppene reduseres.
5. Tilrettelegging for inneslutning og avbøtende innsats :Reiserestriksjoner kan lette inneslutnings- og avbøtende innsats ved å la offentlige helsemyndigheter fokusere ressursene sine på spesifikke områder med kjente tilfeller eller utbrudd. Dette kan bidra til å kontrollere spredningen av viruset og forhindre videre overføring av samfunnet.
Det er viktig å merke seg at reiserestriksjoner alene ikke er tilstrekkelig for å begrense en pandemi. De bør være en del av en omfattende responsstrategi som inkluderer overvåking, testing, kontaktsporing, isolering av infiserte individer, fremme av personlige vernetiltak (f.eks. bruk av ansiktsmasker, håndhygiene) og folkehelseundervisning.