Refleksologis rødder sporer til antikken, men dens moderne form dukket opp tidlig 20. århundre.
Antikke forløpere
- Egypt (ca. 2330 f.Kr.): Grav av Ankhmahor (Saqqara) avbildet fot- og håndarbeid – tolket av som refleksologi, men sannsynligvis terapeutisk massasje.
- Kina (ca. 1000 f.Kr.): Huangdi Neijing beskriver trykkpunkter på føtter/hender koblet til organer via meridianer – grunnlag for acupressur, ikke refleksologi per se.
- India: Ayurvedisk padabhyanga (fotmassasje) for systemisk balanse.
- Urbefolkning i Amerika: Fottrykk praksis dokumentert i ulike kulturer.
Moderne utvikling
- 1890-årene: Sir Henry Head (UK) kartlegger kutane soner av ryggmargnervhenvisning (Heads soner) – nevrofysiologisk basis.
- 1913: Dr. William Fitzgerald (USA) introduserer «Sone Terapi» – 10 langsdelende kroppssoner; trykk på fingre/tær anastetiserer tilsvarende områder.
- 1930-årene: Eunice Ingham (fysioterapeut) forfinner Fitzgeralds soner til detaljerte fotkart, korrelerer spesifikke refleks punkter til organer/kjertler. Publiserer Stories the Feet Can Tell (1938). Anses som «mor til moderne refleksologi.»
- 1960–70-årene: Spredning til Europa via Doreen Bayly (UK) og Hanne Marquardt (Tyskland).
Nåværende status
- Praktiseres globalt som komplementær terapi.
- Foreslåtte mekanismer: gate-kontroll, endogene opioider, autonom modulering, placebo.
- Evidens: Begrenset RCT-data; noe støtte for avspenning, smertelindring, søvnforbedring i palliativ/kreftversorging. Ingen evidens for diagnostiske eller kurative påstander.
- Regulering: Frivillig sertifisering (ARCB, RAC i USA; AoR i UK). Ikke lisensiert helseyrke i de fleste jurisdiksjoner.
Refleksologi kan tilby symptomatisk lindring og avspenning, men bør ikke erstatte medisinsk diagnose eller behandling.