Helse og Sykdom
1. Underernæringsscreeningsverktøy (MST): MST er et enkelt screeningsverktøy som brukes ved sengekanten på pasienter ved innleggelse. Den evaluerer vekttap, diettinntak og tegn på underernæring, og tildeler poeng tilsvarende. En høyere score indikerer høyere risiko for underernæring.
2. Ernæringsrisikoscreening (NRS) 2002: Dette verktøyet brukes ofte i Europa. Den har spørsmål om generelle og spesifikke kriterier:
- Generelle kriterier:BMI, nåværende vekt og vanlig vekt.
- Spesifikke kriterier:Sykdommer, fysiologisk stress, og redusert evne til å spise.
Pasienter med en skår over en viss terskel er i faresonen for underernæring og trenger ernæringspleie.
3. Pasientgenerert subjektiv global vurdering (PG-SGA): Dette innebærer en kombinasjon av spørsmål fra pasienter og observasjoner fra helsepersonell:
- Pasientspørsmål:Fokus på matinntak, vekttap og funksjonshemming.
- Observasjoner:Muskelmasse, tilstedeværelse av subkutant fett og eventuell væskeansamling (ødem).
4. Mini ernæringsvurdering (MNA): MNA brukes ofte for eldre voksne:
- Del A:Antropometri, global vurdering og kostholdsspørsmål.
- Del B:Vurdering av livsstil og medisinering.
Poengområdet er 12-30, og de som scorer under 17 poeng er i fare for underernæring.
5. Subjective Global Assessment (SGA): Dette er en detaljert vurderingsmetode utført av helsepersonell. Den inneholder sykehistorie, fysisk undersøkelse, kostholdsinformasjon og eventuelle laboratoriefunn.
Ytterligere screeningmetoder:
1. Laboratorietester: Disse kan inkludere serumalbumin, prealbumin og totalt antall lymfocytter for å vurdere ernæringsstatus.
2. Antropometriske mål: Disse inkluderer vekt, høyde, arm- og leggmuskelomkrets og kroppsmasseindeks (BMI).
3. Vurdering av matinntak: Kostholdseksperter eller ernæringsfysiologer vurderer kostinntaket gjennom matjournaler eller intervjuer.
4. Fysisk undersøkelse: Sjekker for muskelsvinn, hudforandringer og vevsintegritet.
5. Funksjonell vurdering: Vurdere en pasients evne til å spise og utføre daglige aktiviteter knyttet til ernæring.
Ved å implementere disse screeningsverktøyene og metodene, kan helseinstitusjoner effektivt identifisere pasienter med risiko for ernæringsmangler, noe som muliggjør rettidig intervensjon og bedre ernæringsbehandling.