1. Økt kapillærfiltrering:
– Økt hydrostatisk trykk i kapillærene, ofte på grunn av tilstander som hjertesvikt, kan føre til at væske presses ut av kapillærene og inn i vevet rundt.
2. Redusert lymfedrenasje:
- Obstruksjon av lymfekarene, for eksempel på grunn av arrdannelse eller kompresjon, kan svekke fjerningen av væske fra de interstitielle mellomrommene, noe som resulterer i væskeansamling.
3. Økt natriumretensjon:
- Overdreven inntak av natrium eller nedsatt natriumutskillelse i nyrene kan føre til væskeretensjon, noe som bidrar til ødem.
4. Lavt proteinnivå:
- Hypoproteinemi, spesielt lave nivåer av albumin, kan redusere det osmotiske trykket i blodårene, og føre til at væske lekker inn i vevet.
5. Betennelse:
- Inflammatoriske responser, som de som er forårsaket av infeksjon eller skade, kan øke kapillærpermeabiliteten, slik at væske og proteiner kan unnslippe inn i mellomrommene, noe som resulterer i ødem.
6. Nyredysfunksjon:
- Nedsatt nyrefunksjon, som for eksempel ved kronisk nyresykdom, kan påvirke kroppens evne til å regulere væskebalansen og elektrolyttnivået, noe som fører til væskeretensjon og ødem.
7. Leversykdom:
- Leversykdommer, som skrumplever, kan forårsake lave nivåer av albumin og nedsatt lymfedrenasje, noe som bidrar til utvikling av ødem.
8. Hormonelle endringer:
– Visse hormoner, som østrogen og progesteron, kan forårsake væskeretensjon, spesielt under graviditet eller premenstruelle perioder.
9. Venøs insuffisiens:
- Dårlig sirkulasjon i venene, for eksempel på grunn av åreknuter eller dyp venetrombose, kan hindre retur av væske fra vevene, noe som resulterer i ødem i de berørte områdene.
Ødem kan manifestere seg som hevelse, tetthet eller hevelse i det berørte vevet og kan være ledsaget av andre symptomer avhengig av den underliggende årsaken. Når ødem oppstår, er det viktig å identifisere og adressere den underliggende medisinske tilstanden for å effektivt håndtere væskeansamlingen.