1. Metallstenger eller pinner:
- Rustfritt stål: Mest vanlig materiale for eksterne fiksatorer. Sterk og slitesterk, men kan forårsake hudirritasjon og korrosjon over tid.
- Titan: Lettere og mer biokompatibel enn rustfritt stål. Mindre sannsynlighet for å forårsake hudirritasjon og korrosjon.
- Karbonfiber: Lett og radiolucent (blokkerer ikke røntgenstråler). Brukes ofte til midlertidig fiksering.
2. Skruer:
- Rustfritt stål: Mest vanlig materiale for utvendige festeskruer.
- Titan: Lettere og mer biokompatibel enn rustfritt stål.
- Polyaksiale skruer: Tillat justering av skruevinkelen etter innsetting, noe som kan være nyttig ved komplekse brudd.
3. Klemmer:
- Rustfritt stål: Mest vanlig materiale for utvendige fikseringsklemmer.
- Titan: Lettere og mer biokompatibel enn rustfritt stål.
- Polyaksiale klemmer: Tillat justering av vinkelen mellom to stenger, noe som kan være nyttig for komplekse brudd.
4. Bensement:
- Polymetylmetakrylat (PMMA): Mest brukte beinsement. Gir sterk fiksering, men kan være vanskelig å fjerne.
- kalsiumfosfatsement: Alternativ til PMMA som er mer biokompatibel og lettere å fjerne.
5. Beskyttelse av mykt vev:**
- Polstring: Brukes til å beskytte huden og bløtvevet rundt bruddstedet fra den eksterne fiksatoren.
- Styrker: Brukes til å støtte og stabilisere bruddstedet.
Prosedyrer brukt for ekstern fiksering av frakturer:
1. Lukket reduksjon:
- Ikke-kirurgisk prosedyre der bruddet manipuleres tilbake på plass uten å lage et snitt.
- Ekstern fiksator påføres deretter for å holde bruddet på plass.
2. Åpen reduksjon og intern fiksering (ORIF):
- Kirurgisk inngrep der det lages et snitt for å få tilgang til bruddstedet.
- Frakturfragmenter justeres deretter og holdes på plass med skruer, plater eller spiker.
- Ekstern fiksator kan brukes for å gi ekstra støtte og stabilitet.
3. Ekstern fiksering alene:
- I noen tilfeller kan ekstern fiksering brukes alene uten intern fiksering.
– Dette gjøres ofte ved komplekse brudd eller ved brudd hos pasienter som ikke er gode operasjonskandidater.