Helse og Sykdom
Helse Og Sykdom

Monoklonale antistoffer i diabetesdiagnostikk: Rolle ved type 1 (barndoms) diabetes

Monoklonale antistoffer brukes ikke som primære diagnostiske verktøy for type 1 diabetes (T1D). De fungerer som forsknings- og reagenskaver for måling av autoantistoffer.

  • Hyperglykemi: FPG ≥126 mg/dL, eller 2-timers PG ≥200 ved OGTT, eller tilfeldig PG ≥200 + symptomer, eller HbA1c ≥6,5%
  • Autoantistoffer (bekreft autoimmun etiologi):
    • GAD65 (glutaminsyredekarboksylase) — mest vanlig (70–80%)
    • IA-2 (tyrosinfosfatase) — 60–70%
    • ZnT8 (sinktransportør 8) — 60–80%
    • IAA (insulinautoantistoffer) — høyere hos små barn
    • ICA (inselcelleantistoffer) — immunofluorescens, mindre brukt nå
  • C-peptid: Lavt eller ikke påvisbart (bekrefter insulinmangel)
  • Genetisk testing: HLA-DR3/DR4-DQ8 (risikostratifisering); monogene diabetesgener (MODY) ved atypisk presentasjon
  • Som fangst/detekjonsantistoffer i kommersielle autoantistoff-assays (ELISA, RBA, ECL)
  • Forskning: Inselisolering, β-cellemarkører, immunoterapi-mål (teplizumab — anti-CD3 monoklonalt antistoff forsink T1D-debut)
  • Ikke en pasientrettet test — leger bestiller «GAD65-antistoff», ikke «monoklonalt antistoff-test»

FDA-godkjent (2022) anti-CD3 monoklonalt antistoff for å forsinkje stadium 3 T1D hos individer ≥8 år med stadium 2 (dysglykemi + ≥2 autoantistoffer). Dette er den første sykdomsmodifiserende terapien for T1D.

Opphavsrett © Helse og Sykdom Alle rettigheter forbeholdt