Monoklonale antistoffer brukes ikke som primære diagnostiske verktøy for type 1 diabetes (T1D). De fungerer som forsknings- og reagenskaver for måling av autoantistoffer.
- Hyperglykemi: FPG ≥126 mg/dL, eller 2-timers PG ≥200 ved OGTT, eller tilfeldig PG ≥200 + symptomer, eller HbA1c ≥6,5%
- Autoantistoffer (bekreft autoimmun etiologi):
- GAD65 (glutaminsyredekarboksylase) — mest vanlig (70–80%)
- IA-2 (tyrosinfosfatase) — 60–70%
- ZnT8 (sinktransportør 8) — 60–80%
- IAA (insulinautoantistoffer) — høyere hos små barn
- ICA (inselcelleantistoffer) — immunofluorescens, mindre brukt nå
- C-peptid: Lavt eller ikke påvisbart (bekrefter insulinmangel)
- Genetisk testing: HLA-DR3/DR4-DQ8 (risikostratifisering); monogene diabetesgener (MODY) ved atypisk presentasjon
- Som fangst/detekjonsantistoffer i kommersielle autoantistoff-assays (ELISA, RBA, ECL)
- Forskning: Inselisolering, β-cellemarkører, immunoterapi-mål (teplizumab — anti-CD3 monoklonalt antistoff forsink T1D-debut)
- Ikke en pasientrettet test — leger bestiller «GAD65-antistoff», ikke «monoklonalt antistoff-test»
FDA-godkjent (2022) anti-CD3 monoklonalt antistoff for å forsinkje stadium 3 T1D hos individer ≥8 år med stadium 2 (dysglykemi + ≥2 autoantistoffer). Dette er den første sykdomsmodifiserende terapien for T1D.