Helse og Sykdom
Helse Og Sykdom

Motivasjonell intervjuing ved narkotikavhengighet: En omfattende oversikt

Motivasjonell intervjuing (MI) er en relativt ny terapi designet for å hjelpe pasienter gjennom ulike psykiske lidelser og løse alkohol- eller narkotikavhengighet. Den har møtt blandete resultater. MI er bare én type narkotikarådgiving. Den fungerer bra med noen pasienter, men ikke andre. Målet med MI er å endre en narkotikavhengigs motivasjon for å bruke narkotika, fjerne behovet og inspirere hen til å bli et produktivt samfunnsmedlem.

Prinsipper

Konseptet motivasjonell intervjuing ble første gang diskutert av professor William R. Miller i en 1983-artikkel i «Behavioral Psychotherapy.» Dr. David B. Rosengren, fra National Health Care for the Homeless Council, detaljerer hovedprinsippene for MI som skal brukes i rådgiving. Møteleder eller rådgiver bør være sertifisert i MI-teknikker før man prøver å hjelpe en alkoholiker eller narkomane. Håndtering av narkomaner krever et solid grep om MI-prinsipper.

Mål

Første steg i MI er for møteleder å intervjue narkomane og sakte forsøke å avdekke gapet som eksisterer mellom klientens selvbilde og hans handlinger. For eksempel kan en terapeut spørre en ung mann hva hans fremtidige mål er. Han kan si at han vil bli lege eller idrettsutøver. Terapeuten ville da spørre hvordan klienten klarer seg i skole eller idrett. Terapeuten ville bruke spørsmål for å få pasienten til å forstå at bruk av narkotika og en fremtid i medisinsk yrke eller som profesjonell idrettsutøver ikke kan blandes.

Detaljer

MI-terapeuter sikrer at spørsmål er ikke-dømmende og bruker ikke etiketter. Målet med MI er å få pasienten til å innse sine problemer internt, heller enn at en autoritetsperson forteller hva som er galt. En god MI-rådgiver klarer å jobbe rundt motstand. Hvis pasienten blir defensiv, endrer rådgiver spørsmålslinjen. Terapeuts mål er å gi klienten en følelse av «jeg klarer det.» Terapeuten kan be klienten beskrive tider hun overkom vanskeligheter og utfordringer. Dette motiverer narkomane til å tro at hun kan endre. MI-terapeuten viser empati for klienten og skaper en atmosfære av åpenhet og ærlighet. Når pasienten stoler på terapeuten, vil han være villig til å være mer beskrivende om følelser og tidligere atferd, og forstå at terapeuten har hans beste interesser for øye.

Svakheter

Noen av svakhetene ved MI inkluderer ikke å ha en måte å håndtere narkomaner som ikke er klare for tilbakemelding. En klient i fornæktelse vil ikke bli påvirket av MI-spørsmål og råd. For eksempel kan en person som ikke tror at hennes kokainavhengitet påvirker karrieren eller det personlige livet, aldri kunne innse det. Selv om hun får sparken for å savne en uke med jobb, vil hun skylde sjefen og ikke sykdommen. En annen ulempe er at en narkomane kan bli motvert til å endre innenfor et terapeutisk miljø, men en gang plassert tilbake i den «ekte verden,» kan venner og grupptrykk forårsake et tilbakefall.

Studie

I en studie fra University of New Mexico Center on Alcoholism, Substance Abuse and Addictions av William R. Miller, Paul Amrhein, Carolina E. Yahne, og J. Scott Tonigan, fikk over 200 pasienter MI eller ikke. Det var ingen signifikant effekt på tilbakefall til avhengig atferd mellom de to gruppene. Pasienter hadde vist sterk forpliktelse til endring inntil terapeuten skiftet fra å vise empati med klienten, til å gi vurderingstilbakemelding og presse for en konkret forandringsplan. I dette punktet ble mange klienter motstandsdyktige.

Opphavsrett © Helse og Sykdom Alle rettigheter forbeholdt