Begrenset tilgang til helsetjenester :Fattigdom betyr ofte begrenset tilgang til forebyggende og kurative helsetjenester. Dette kan føre til forsinket diagnose, behandling og behandling av sykdommer, noe som fører til mer alvorlige helsetilstander.
Dårlig sanitær og hygiene :Fattigdom er ofte forbundet med utilstrekkelig sanitær- og hygienepraksis, noe som kan øke risikoen for smittsomme sykdommer som diaré, kolera og tyfoidfeber.
Underernæring :Dårlig kosthold på grunn av begrenset tilgang på næringsrik mat kan føre til underernæring, som svekker immunforsvaret og øker mottakelighet for infeksjoner og kroniske lidelser.
Stress :Kronisk stress assosiert med fattigdom kan påvirke fysisk og mental helse negativt, og gjøre individer mer sårbare for sykdom.
Overfylte levekår :Overbefolkning, ofte sett i fattige områder, kan bidra til spredning av smittsomme sykdommer.
Miljøfaktorer :Dårlig luftkvalitet, usikre vannkilder og eksponering for farlige stoffer i fattige samfunn kan bidra til helseproblemer.
Mangel på utdanning og bevissthet :Begrenset opplæring og bevissthet om helse- og hygienepraksis kan hindre forebyggende atferd og tidlig oppdagelse av sykdommer.
Sosial isolasjon og diskriminering :Sosial isolasjon og diskriminering som oppleves av fattige individer kan ha en negativ innvirkning på mental helse og generell velvære.
Mangel på økonomiske ressurser :Fattigdom kan begrense individers mulighet til å ha råd til næringsrik mat, medisiner, transport til helseinstitusjoner og andre ressurser som er nødvendige for god helse.
Å adressere de underliggende sosiale, økonomiske og miljømessige faktorene som bidrar til fattigdom er avgjørende for å forbedre helsen og velværet til fattige individer og redusere helseforskjeller.