Helse og Sykdom
Helse Og Sykdom

Sorg over en levende forelder: Den usynlige smerten ved Alzheimer

Jeg blir rammet av den skarpe kontrasten mellom å miste faren min til kreft og å se mora mi, som fortsatt lever, kjempe med Alzheimer.

Den andre siden av sorg er en serie som utforsker hvordan tap former livet vårt. Disse første-person-narrativene avdekker de mange måtene vi opplever sorg på og lærer å leve med en ny normalitet.

Faren min var trenet, ikke-roykende, tidligere marinesoldat som elsket treningsstudio og spiste nesten vegetarisk. Da kreftdiagnosen kom, tilbrakte jeg en uke i vantro, og bad universet om mer tid.

Mora har ikke fått en formell Alzheimerdiagnose, men symptommene begynte tidlig 60-året. Vi så det komme – hennes egen mor levde med tidlig debut Alzheimer i nesten et tiår før hun døde.

Begge foreldre var vanskelige å miste, men smerten ved moras sykelse føles unikt tvetydig, upåforutsielig og hjerteslagende fordi kroppen hennes forblir sterk mens minnet erosereres.

Jeg satt med far på sykehuset etter lungeoperasjon som fjernet kreftvev. Dreneringsrør og metalltråder gikk fra brystet til ryggen. Han var utslitt, men full av håp, og trodde at den sunde livsstilen ville fart på helbredelsen.

Å se ham blek, festet til maskiner, knuste mitt optimisme. Han hadde alltid vært aktiv, formålsrettet og i bevegelse. Jeg ba at dette ville være en kort, fryktinngytende episode vi en dag kunne se tilbake på med takknemlighet.

Jeg reiste fra byen før biopsi-resultatene kom. Da far ringte og sa at han trengte kjemoterapi og stråling, klang stemmen hans optimistisk, men jeg følte meg uthullet og redde.

De neste tolv månedene fullførte han kjemo og stråling, så spredte kreften seg til bein og hjerne, bekreftet av røntgen og MR.

Far ringte ukentlig med nye behandlingsideer – eksperimentelle «penn»-terapier, en klinikk i Mexico som brukte aprikoskjerne og klister. Vi begge visste at dette var begynnelsen på slutten.

Vi leste en bok om sorgarbeid sammen, mailte og snakket daglig, minnetes og beklaget gamle sår.

Jeg gråt mye i de ukene og sov dårlig. Jeg var ikke engang 40, men jeg tapte allerede faren min. Vi hadde forventet mange flere år sammen.

Da moras gleit begynte, trodde jeg jeg visste hva som skjedde – tydeligere enn med far.

Denne detaljfikse kvinnen begynte å miste ord, gjenta seg, og virket usikker.

Jeg ba hennes mann ta henne til lege. Han forkastet det som utmattelse, svor på at det ikke var Alzheimer.

Jeg skyller ham ikke; verken han ville forestille seg at mora deres blekk ut. De hadde allerede sett en forelder forsvinne sakte og visste hvor vondt det kunne gjøre.

De siste syv årene har mora sunket dypere inn i seg selv, som en støvel som synker i kvikk sand.

Fordi jeg bor utenfor stat og ser henne bare et par ganger i året, føles de gradvise endringene store når de dukker opp.

Fire år siden sluttet hun på eiendomsmeglerjobben etter å ha slitt med å holde oversikt over avtaledetaljer.

Jeg følte sinne for at hun ikke ville bli testet, irritert da hun lå som om hun ikke merket nedgangen, men over alt følte jeg meg hjelpeløs.

Det eneste jeg kunne gjøre var å ringe daglig, oppmuntre henne til utflukter med venner, og holde kontakten – selv om vi ikke var ærlige om hva som skjedde.

Til slutt lurt jeg på om hun i det hele tatt gjenkjente meg. Hun var ivrig etter å prate, men mistet ofte tråden, forvirret over nevnen av datterene mine.

Ved mitt neste besøk gikk hun seg vill i en by hun hadde kjent hele livet. Et enkelt restaurantbesøk ble panikkinngytende. Hun presenterte meg som søster eller mor.

Det var sjokkerende å innse at hun ikke lenger kjente meg som datter. Jeg hadde forventet det, men virkeligheten var ødeleggende. Hvordan kan en mor glemme sitt eget barn?

Å se far visne bort var smertefullt, men jeg forsto hans kamp. Skanninger, blodmarkører, kjemo og stråling var begrepelige; jeg kunne spørre hvor det gjør vondt og tilby fysisk trøst.

Da enden kom, satt jeg ved sengen hans i familierommet. En stor tumor blokerte halsen, så han klemte hånden min da morfin slo inn.

Jeg kradet hodet hans, hvisket: «Det er greit, far. Du kan gå nå. Vi klarer oss. Du trenger ikke å gjøre vondt lenger.» Han tok ett siste, råtlande pust og gikk bort.

Det øyeblikket var både det vanskeligste og det mest vakre i mitt liv – å vite at han stolte på meg til å holde ham mens han døde. Syv år senere fremkaller minnet fortsatt en klump i halsen.

I motsetning til det er moras blodprøver normale og hjerneskanninger viser ingenting som forklarer forvirringen eller talevansklighetene. Hvert besøk er upåforutsielig.

Hun har mistet mange deler av seg selv: hun kan ikke jobbe, kjøre bil, bruke telefonen, følge en romanns handling, skrive på maskin eller spille piano. Hun sover 20 timer i døgnet og tilbringer resten starrende ut vinduet.

Når jeg er med henne er hun vennlig, men hun gjenkjenner meg ikke. Ensomheten ved å bli glemt av egen mor er dyp.

Jeg visste jeg skulle miste far til kreft; jeg kunne forutsi hvordan og når. Jeg hadde tid til å sorge over hvert tap da det kom. Viktigst av alt: han visste hvem jeg var til sitt siste pust.

Å sorge over mora føles som en evig avskalling som kan vare i år.

Kroppen hennes forblir sterk; vi vet ikke hva som til slutt vil ende livet hennes eller når. Jeg gjenkjenner fortsatt hendene hennes, smilet og skikkelsen.

Det føles som å elske noen gjennom et toveis-speil – jeg ser henne, men hun kan ikke virkelig se meg. Jeg har blitt eneste bevarer av vår felles historie.

Da far lå døende, trøstet vi hverandre og delte smerten. Den gjensidige tilstedeværelsen ga noe trøst.

Nå er mora og jeg fanget i separate verdner uten bro. Hvordan sorgjer jeg over tapet av noen som fortsatt er fysisk til stede?

Jeg forestiller meg noen ganger et siste klart øyeblikk da hun ser meg i øynene, vet nøyaktig hvem jeg er, og vi deler ett sekund mer av sannt tilknytning, akkurat som vi gjorde med far.

Mens jeg sorgjer de årene med tilknytning tapt til Alzheimer, vil bare tiden vise om det øyeblikket med gjenkjennelse noensinne kommer.

Pleier du noen med Alzheimer? Finn nyttig informasjon fra Alzheimerforeningen her.

Vil du lese flere historier om å navigere i kompliserte, uforutsette og noen ganger tabu beslaglagte sorgemomenter? Utforsk hele serien her.

Kari O’Driscoll er forfatter og mor av to, hvis verk har vært vist i Ms. Magazine, Motherly, GrokNation og The Feminist Wire. Hun har bidratt til antologier om reproduktive rettigheter, foreldreskap og kreft, og fullførte nylig en memoar. Hun bor i Pacific Northwest med to døtre, to valper og en gammel katt.

Opphavsrett © Helse og Sykdom Alle rettigheter forbeholdt