Inspirasjon (innånding):
1. Diapragmakontraksjon: Under innånding trekker mellomgulvet, en stor muskel som ligger ved bunnen av lungene, seg sammen og beveger seg nedover. Dette øker volumet av thoraxhulen, rommet i brystet som huser lungene.
2. Utvidelse av lungene: Når membranen går ned, trekker den lungene nedover og utover, noe som får dem til å utvide seg. Utvidelsen av lungene skaper en reduksjon i lufttrykket inne i lungene sammenlignet med det atmosfæriske trykket utenfor.
3. Luftstrøm inn i lungene: Forskjellen i lufttrykk mellom lungene og atmosfæren skaper en trykkgradient. Luft fra omgivelsene, som har et høyere trykk, strømmer inn i lungene gjennom nesen eller munnen og ned i luftveiene (bronkier og bronkioler). Denne luftstrømmen fortsetter til trykket inne i lungene utjevner seg med det atmosfæriske trykket.
Utløp (utånding):
1. Avspenning av membranen: Under utånding slapper mellomgulvet av og beveger seg oppover, noe som reduserer volumet av brysthulen.
2. Lungenes elastiske rekyl: Når mellomgulvet stiger, rekylerer lungene passivt på grunn av deres iboende elastisitet. Denne rekylen, sammen med de elastiske egenskapene til brystveggen, bidrar til reduksjon av lungevolumet.
3. Luftstrøm ut av lungene: Nedgangen i lungevolum øker lufttrykket inne i lungene sammenlignet med atmosfærisk trykk. Denne trykkgradienten får luften i lungene til å strømme ut gjennom luftveiene, nesen og munnen. Luftstrømmen fortsetter til trykket inne i lungene utjevner seg med det atmosfæriske trykket.
Denne syklusen av inspirasjon og ekspirasjon fører til kontinuerlige endringer i lufttrykket i lungene. Under inspirasjon synker lufttrykket i lungene, slik at luft kan strømme inn, mens under ekspirasjon øker lufttrykket, noe som fører til utstøting av luft.