Diffusjons rolle i fysiologien
Diffusjon – den passive bevegelsen av molekyler ned konsentrasjonsgradienter – er fundamentalt for både respiratorisk gassutveksling og sirkulatorisk næringsstoff/avfallstransport.
1. Respiratorisk system: Lungens gassutveksling
- Alveolær-kapillært grensesnitt: O₂ diffunderer fra alveolærluft (høy pO₂) til lungenskapillærblod (lav pO₂). CO₂ beveger seg motsatt retning (høy pCO₂ i blod → lavt i alveoler).
- Drivkraft: Partielt trykkgradienter opprettholdt ved ventilasjon (fersk luft) og perfusjon (blodstrøm).
- Strukturelle tilpasninger: Tynn alveolært epitel (type I pneumocytter), smeltede basalmembraner og stort overflateareal (~70 m²) maksimerer diffusjonseffektivitet.
2. Sirkulatorisk system: Vevsutveksling
- Kapillær leveranse: O₂ og næringsstoffer (glukose, aminosyrer, fettsyrer) diffunderer fra kapillærblod → interstitiell væske → celler.
- Avfallsfjerning: CO₂ og metaboliske biprodukter diffunderer fra celler → interstitium → kapillærer for transport til lunger/nyrer.
- Kapillær struktur: Enkeltslags endotel, fenestrasjoner og høyt overflateareal-til-volum-forhold letter rask utveksling.
- Blodtrykksrolle: Hydrostatisk trykk driver filtrasjon; onkotisk trykk (albumin) trekker væske tilbake, opprettholder strøm og forhindrer ødem.
Integrasjon
Effektiv diffusjon i begge systemer opprettholder cellulas respirasjon, syre-base-balanse og homeostase. Forstyrrelser (f.eks. lungfibrose, hjertesvikt, anemi) forstyrrer disse gradientene og kompromitterer vevsoksygenasjon.